Episk sykkeltur helt utenom det vanlige

Offroad Valdres

Offroad Valdres er terrengritt på 150 km for lag av to til tre ryttere. Rittet foregår på sti, kjerrevei, grusvei og vanlig vei. Arrangøren legger vekt på at det skal være en tur med hygge og opplevelse i fokus. Og det var det virkelig. Her deler jeg noen hendelser fra gårsdagens strabaser der jeg kjørte på lag med finske Erno Kainulainen som Green Cycling Norway.


– Offroad Valdres is gonna be epic

Erno gledet seg. Finnen som bor i Oslo skulle være min lagkamerat i Offroad Valdres. 150 km med noe grus, mindre asfalt og hovedsakelig kjerrevei og stier på høyfjellet mellom Hallingdal og Valdres. Det er til tider ganske så vilt og øde, så det er ikke uten grunn at du trenger en lagkamerat eller to som kan passe på deg om noe skulle skje. Etter at vi ble bedre kjent under Styrkeprøven og Jotunheimen Rundt ville det være en perfekt makker i rittet som vinnertiden spås å være på godt over 8 timer. Green Cycling Norway, stilte med to urutinerte karer med har minimalt med terrengerfaring, men i det minste skremte ikke distansen oss. Selv om det skulle vise seg at vi ville bruke laaangt over 8 timer.

Glade og optimistiske før starte. T.v. Erno, t.h. meg. (Foto: Ola Morken)

– Erno, we have to turn

Starten gikk grytidlig lørdag morgen. Jeg syklet opp til Nesbyen fra Langhus på fredag der jeg fikk selskap av mine foreldre. 04.15 ringte vekkerklokka og jeg satte meg raskt i bilen med påsmurte skiver av Marksets Brødmiks og kaffe på kanna. Hellbillies på stereoen, selv om jeg skulle ut fra Hallingdal og over fjellet til Valdres.

Ritthotellet var Scandic Fagernes, og jeg rakk både hente startnummer og slå av en prat med vår alles Ola Morken. Arrangøren hadde gjort helt rett med å hyre inn den eminente fotografen fra Tomter til å forevige bilder av folk på sykler lagt utenfor der «nokon skulle tru at nokon kunne bu» eller «ferdes.» Rittlederne, med historier fra i fjor, om trasking med sykler på ryggen i 300 km på Finnmarksvidda var inspirert og la opp til en teknisk krevende løype godt utenfor allfarveg. Og mitt i mellom bakkar, berg, kvist og lyng skulle Ola befinne seg.

Jeg møtte på Erno som hadde overnattet i Fagernes og snart stod vi på startstreken med over 200 andre. For anledningen hadde jeg fått låne en Trek Top Fuel så det var absolutt umulig å si at sykkelen ikke var bra nok. Jeg hadde allerede testet den noen turer og kan med hånden på hjertet si at den var helt rå og ga selv en fersk terrengsyklist «stålkontroll» i tekniske parti.

– Let’s put some pressure on the favorites. 

Erno var gira før start, selv om klokken kun var 06:59. Men første utfordring skulle komme etter bare ett par kilometer. Jeg satt plutselig veldig lavt. Hadde jeg glemt å løse ut sete-senkningen? Jeg trykket inn knappen og setet hevet seg. Bedre. Så satte jeg meg til rette. Men neida, jeg skled sakte nedover igjen. Det tok ikke mange sekundene før jeg forstod at dette måtte fikses av kyndige. Vi hadde syklet 2 kilometer og det raskeste ville nok være å snu og sykle tilbake til start for å få servicehjelp. Vi snudde. Nødvendige justeringer ble gjort, samt ble bakdemperen pumpet med luft. Fra 20 psi til 180. Det burde holde.

God og rask service tilbake på start i Fagernes etter å ha syklet 4 km.

– Erno, remember to unlock the suspension

Endelig var vi på vei. Det var en rolig og behagelig stemning på morgenen nedi Valdres, men nå skulle det virkelig være mulig å finne fred og ro i det vi klatret opp til nærmere 1100 meter over havet. Øde og tomt, kun brutt opp av en setergrend i ny og ne – og en haug gærne syklister.

Fra Breiset ble stiene stadig mer krevende. Det var smalt og vanskelig å tråkke uten å slå pedalene nedi steiner og gresstuster. Det gikk fremover, men ikke fort. Verre var det for Erno. På lånt sykkel fra Skør’n skulle han for første gang i sitt liv forsøke seg på slikt terreng. Han er en sterk rytter, og vi hadde kjørt på bra etter vår «restart» i Fagernes for å hente ryttere foran. Og ja – oppover grusbakkene hadde vi klart å hente mange. Grusveier er ikke spesielt vanskelig å manøvrere seg på. Men herifra tok gjeterstiene over.

Dette var uvant. Jeg minnet Erno på å løse ut lock-out’en og vi smøg oss fremover.

Jeg må bare glise når jeg ser Ola i fjellet (Foto: Ola Morken)

– Let’s get those mountainbikers

Vi hadde nå havnet midt inni feltet. Snart 40 km syklet og så langt bare et fall hver. Nylig hadde vi passert et drikkestopp ved Brattstølen og var hydrerte. Heldigvis ingen flere tekniske problem. Vi var i drivet – følte vi.

– Unnskyld, kan vi slippe forbi?

Tre ryttere hentet oss på stiene og ville gjerne slippe forbi. Ikledd matchende røde baggy sykkelbukser, hjelm med brem og med hår på beina. Dette var ryttere som var vandt til sti.

– Yes, off course.

Erno var ikke vanskelig å be. Høflig og hyggelig. Jeg fulgte etter, men inni meg begynte konkurranseinstinktet å våkne. Vi var kanskje ikledd stramme sykkelklær ment for brede fine veier, hjelm uten solskjerm og glattbarberte bein, men jeg ønsket å vise at vi også kunne sykle.

– Come on, Erno, we might never catch up with the first riders, but at least we gonna beat these real mountianbikers in red pants!

På det følgende grusstrekket hentet vi gutta med rødbuksene. Snart var vi inne på ny sti, og det var igjen vår tur å bli passert. Slik fortsatte det en god stund.

Vi nærmet oss Gomobu og matstasjon. Her var det innlagt et obligatorisk stopp på 5 minutter. Det var kjærkomment, for det skulle bli godt å ta av seg den klamme sekken noen minutter. Jeg liker best å sykle uten bagasje på ryggen. 3 km til Gomobu. Plutselig så vi rødbuksene. En av rytterne hadde fått en punktering og mot alle odds var det vi som kunne passere gjengen i terrenget. Det ville kanskje være usportslig å glede seg over andres ulykke, men konkurranseinstinktet gjorde at vi godtet oss innvendig. Når de ikke kunne høre oss klarte ikke Erno å holde seg lenger og måtte uttrykke:

Winning.

– Skal det vere nokon lapper med sylte og kaffi på sia?

Vi hadde kommet over halvveis. Etter matstasjonen i Gomobu hadde vi først satt utfor en spenstig bakke og deretter klatret mange kilometer på småtekniske stier gjennom skogkratt. Det var strålende sol. Heldigvis hadde trærne skygget godt oppover, så det var behagelig varmt. Likevel var det klamt og svetten rant.

Tilslutt kom vi ut av skogen og et nydelig landskap møtte oss. Foran oss reiste et karrig og majestetisk fjell opp. Svenskeknippa 1315 m.o.h. I samme øyeblikk hentet vi et dansk lag som tok seg en velfortjent pust i bakken. Vi fortsatte i et driv. Et godt driv ville være å ta i, for det gikk smått, men fremover. Ikke lenge etter hentet danskene oss igjen. Finnen bak meg valgte et øyeblikk å trille sykkelen og snart var vi på nytt alene i fjellet.

Ikke mange kilometer senere var det Erno som hadde fått opp farten. Det var noe mindre teknisk og han hadde nok begynt å tilvenne seg sykkelen. Jeg måtte jobbe for å henge på. Om han hadde slitt i de mest tekniske partiene var det uansett ingenting å si på trøkket hans. Og i det fingre og underarmer virkelig begynte å jamre kom vi ut på en grusvei. Erno la seg i tempoposisjon og vi passerte snart danskene i en forrykende fart. På norsk jord skulle jeg som nordmann og Erno som skap-nordmann vise dem hvor skapet skulle stå. Det var nesten et nordisk mesterskap.

Likevel, på Syndinstogo var konkurransen satt til side og vi tok oss tid til å nyte både en, to og tre lapper med hjemmelaget syltetøy og en kopp kaffe. Det smakte.

Lapper på Syndinstøga (Foto: Ola Morken)

– Now we’re finally in a good flow

En nydelig liten teknisk sløyfe om Langehage og danskene var igjen i front. Vi var helt nord-vest i traséen og løypen gikk helt nede i vannkanten av Nørdre Syndin med mektige Gilafjellet på 1549 m.o.h like bak. Det var litt av et skue. Samtidig som jeg forsøke å suge til meg synsinntrykk og lukter fra omgivelsene måtte jeg også kaste et blikk bortover etter våre utenlandske konkurrenter. De hadde virkelig fått opp dampen. Kanskje ville vi aldri se dem igjen. Men der tok jeg grundig feil.

Ikke lenge etter var den lille bonussløyfen unnagjort og både to dansker og haugevis med lapper kom til syne. Vi lot oss ikke be to ganger og i konkurransens hete var det innenfor med en kort pause med lekkerbiskener og litt mer kaffe. Livet var godt for et øyeblikk, men snart var vi på veien og klar for de siste 6 krevende milene. Vi hadde timesvis med sykling igjen. Timesvis med lek og morro for teknikkerne, timesvis med beinhard konsentrasjon og utfordringer for oss. Og likevel litt morro var det.

Andre gang på Syndinstøga lot vi ikke tiden fly og dro omtrent likt med danskene. På følgende traktorvei passerte vi dem.

– Kom så, Bjarne, tenkte jeg, men sa det ikke. Vi smilte og holdt pokerfjes. Om de viste at de i løpet av siste timen var blitt våre erkekonkurrenter, det vet jeg ikke. Men litt morro med små fighter i konkurransen var det uansett. Teten var vel straks i mål, vi hadde timer igjen.

Selvfølgelig var det ikke lange biten med traktorvei før vi brakk opp til venstre og nye stier åpenbarte seg. Danskene passerte oss, men snart begynte vi å komme inn i flyten på de relativt greie flytstiene. Vi hentet et lag fra Frøy og et annet fra Rye. Snart stod også danskene i stikanten. Punktering. De klarte seg selv og vi passerte dem elegant.

Jeg måtte smile og ropte til Erno:

– Let’s keep this going. Now we’re in a good flow!

Noe slit, men mest glede i Offroad Valdres (Foto: Ola Morken)

– Erno, I got a problem

Ropte jeg etter finnen. Han var noen meter foran meg i det hele forgiret løsnet. Det hang og slang. Jeg så snart det var festeskruen som hadde løsnet. Danskene hentet oss og han ene tok seg også tid til å komme med noen råd. Sportsmanship. Jeg hadde el-tape i sekken og etter litt knoting med å plassere giret og mange runder med taping var det på plass. Kun storeskiva kunne brukes de resterende 5 milene uten om at det betød så mye. Kun 32 tenner foran og 10-50 kassett bak. Det var gode girmuligheter enda.

Vi kom i gang igjen og hentet etterhvert et stort felt på over 10 syklister. Vi var «back on track.»

– I’m starting to feel it

Nå hadde vi vært i et godt driv en god stund. Vi hadde rykket fra feltet og danskene var bak oss. Det var meldt ettermiddagsbyger, men vi hadde kun møtt på lett yr. Praktfulle Ålfjell på 1140 m.o.h var passert og til og med nedover hadde vi begynte å finne flyten. Bare noen kilometer til Gomobu og en obligatorisk stopp på 8 min.

– Jonas, I think I have a flat.

Erno hadde rett, en luftig utforkjøring hadde resultert i en punktering på bakhjulet. Det var ikke annet å gjøre enn å sette inn en ny slange. Vi forsøkte å være effektive, men noen 1-min-slangebyttere er vi ikke. Lagene vi hadde passert den siste timen hentet oss nok en gang. Danskene også. De lo, nå var det vår tur å ha punktering. Selv om det var bittert å måtte stoppe var et også litt deilig. Beina var sure etter den statiske posisjonen på sykkelen nedover. Hender og fingre var enda verre.

Etter en iherdig pumping av Erno var vi snart på hjul igjen og ikke lenge etter var vi nede i Vaset. 1,5 km med stigning til Gomobu.

– Now I start to feel it.

Pause-beina hadde slått inn og jeg hadde ikke noen godfølelse oppover.

– You start to feel stronger?

Erno vridde tankegangen til noe positivt. Selv om det ikke gikk fort begynte vi sakte, men sikkert å hale inn noen lag i bakken opp. Inspirerende og vi satte inn en sluttspurt for å komme før ett par Moss-ryttere til matstasjonen.

Wubbo gir tekniske råd på Gomobu. (Foto: Ola Morken)

– Is the bike okey?

Nederlandske Wubbo Boiten flyttet til Fagernes og startet sin egen sykkelshop, Skør’n Sykkel. Han er ivrig og en knakandes fin fyr. Under vår 8 minutters obligatorisk stopp tok han seg tid til å spørre om vi trengte service. Jeg nøyde meg med litt olje på kjedet. Forgiret var det ingenting å gjøre med på så kort tid. Erno fikk ekstra luft i dekkene.

På Gomobu ble det servert Majel, en lokal kjøttsuppe som smakte himmelsk. Jeg tok meg også noen glutenfrie brødskiver, banan, saft og kaffe. Herifra var det bare selve avslutningen igjen, men vi hadde allerede vært ute i nesten 9 timer. Vi klarte å gjøre et 8-min stoppe til et 15-min stopp, uten av det gjorde så mye. I dag var målet hovedsakelig å ha en rå tur på fjellet – og tiden var ikke så viktig. Men danskene hadde allerede dratt.

(Foto: Ola Morken)

– Ohh, it’s never-ending

For først gang hørte jeg Erno begynne å bli litt sliten. Arrangøren hadde ikke vært nådig og la inn en ekstra sløyfe med terreng og bakker ved enhver mulighet. Det gikk ikke fort fremover. Men det gikk fremover. Og endelig begynte vi å sykle nedover. Det skulle være et 800 meter nedfall før vi nådde Strondafjorden vi skulle følge de siste 10 kilometerne med asfalt tilbake til Fagernes sentrum. Men det var noe rart. Demperen var så myk. Den begynte å slå nedi. Jeg stoppet for å se, og det virket som all luften i demperen var borte. Lakk den? Antakelig noe tilsvarende som gjorde at jeg før start kun hadde 20 psi. Men det var ikke noe å gjøre med det nå. Bare la det stå til og håpe sykkelen og jeg ville komme helskinnet ned.

Det var en leken og heftig utforkjøring. Heldigvis hadde vi nettopp gjennomført 135 kilometer og nesten 1o timer med teknisk trening. Tanken slo meg flere ganger. Hadde vi startet på nytt ved Fagernes samme ettermiddag tror jeg nesten vi hadde syklet fortere. Vi ble jo bare bedre og bedre på sykkelen. Men fingre og underarmer skrek. De hadde ikke blitt gode å ta med seg på en ny runde. Det var deilig da vi ankom asfalten. Endelig på kjent og behagelig underlag.

(Foto: Ola Morken)

– Riders up!

Vi hadde fått opp farten og begynte å hente ryttere. Det var inspirerende og vi kjørte bare fortere og fortere. Uten luft i demperen satt jeg lavt, men det stoppet meg ikke fra å kjøre det jeg hadde. Dette var gøy. Erno tok noen gode føringer og vi nærmet oss Fagernes.

Der var det noen ryttere. Noen hundre meter foran med snaue halvannen kilometer til mål. Kunne det være danskene?

Jeg sa til Erno at han måtte holde hjulet og dundret på. Med 300 meter før mål hentet vi dem og gikk på direkten. De forsøkte å svare, men det gikk ikke. Erno og jeg trillet over målstreken sammen etter 10t 59 min. SEIER!

Eller en ekte seier var det ikke. Teten med hadde passert målseilet nesten 3 timer tidligere. Men det føltes fortsatt som en liten seier. Bare å fullføre 154 kilometer som stort sett gikk på stier var på mange måter en seier. Og vi laget oss interne konkurranser i rittet så vi følte på mange måter at vi var med og kjempet om plasseringene hele veien.

Det var ikke danskene vi hentet. Jeg slo av en lattermild prat med dem etterpå. De hadde også kjørt for livet siste kilometerne for å holde seg foran oss. Og de hadde lykkes med knappe minuttet. Det er tydeligvis deilig å være dansk i Fagernes.

Godt å være i mål i Offroad Valdres etter en utrolig tur (Foto: Ola Morken)

– Let’s do more races like this

Erno stod med en hamburger i den ene hånda og en cola i andre og smile fra øre til øre. For en dag vi hadde hatt. Finnen hadde fått mersmak. Selv etter at vi hadde hatt en rekke tekniske problem, titalls fall, mye knoting og vært ute i 11 timer. Jeg kunne heller ikke la være å smile. Dette var gøy. For en mektig opplevelse. Et vanvittig landskap, flotte stier, god stemning i løypa, super mat- og drikkeservering både før, under og etter rittet. Til tross for noen negative tanker her og der var det en fornøyelse fra ende til annen. Og det skal være litt opp og nedturer. Da blir det kraftigere følelser og sterkere minner.

Snart skulle det være det bankett med lokale delikatesser og kulturelle innslag. Deriblant felespill og lausdans. Sykling og kultur. Det beste fra Valdres.

Erno hadde rett. Offroad Valdres ble episk. Det er bare å ta av seg hjelmen og hylle arrangørene i CK Valdres for en sykkeldag som vil huskes for livet.