Hope Challenge Everesting 10.000 i Grefsenkollen

Report

Details

Norgesrekord i kampen mot slavearbeid

Mennesker. Vi liker å pushe grenser. Vi ønsker å nå dit ingen andre har vært før oss. Nordpolen, månen eller verdens høyeste topper. Før en hver utfordring finnes det noen som sier at dette ikke går. Denne utfordringen er for stor. Likevel finnes det de som standhaftig står rakrygget og prøver. Og lykkes.

Slaver er ikke noe forhistorisk som tilhører 1800-tallet. Det finnes også i dag mennesker som blir fanget i menneskehandel og påtvunget til å arbeide. 25 milioner mennesker i dag lever et liv fanget i slaveri. Moderne slaveri er verdensomspennende. Det finnes også i Norge. Disse ofrene blir frarøvet sin frihet.

Å bekjempe moderne slaveri er ikke enkelt. Noen påsto at det er ett fjell for stort til å bestige. Der noen sier utfordring ser andre en mulighet. En mulighet til å bevise at ingenting er umulig. Vi kan klare å få bukt med menneskehandel. Det tror Hope for Justice, og det tror jeg også.

Mount Everest er 8850 meter høyt. Ved å sykle like mange høydemeter som verdens høyeste fjell på en natt, samtidig som vi samlet inn penger til arbeidet, ville vi bevise at ingen fjell er for store. Noen ønsket også å sykle 10.000 for å vise at selv ikke verdens høyeste fjell er stor nok til å stoppe oss.

Galskap sier noen, og det har de rett i. I det minste er vi heldige nok som har vi friheten til å kunne ta denne utfordringen.

HOPE FOR JUSTICE (Foto: Kenneth Kristiansen)

82 ganger opp Grefsenkollen

HOPE CHALLENGE 3.AUGUST: Grefsenkollen, med sine 370 meter over havet, ruver flott over hovedstaden. Det er fra toppen en strålende utsikt ut over byen. Selve stigningen vi skulle sykle denne sommernatten var 1,9 kilometer lang, snittprosent på 6,7 og bød på 122 høydemeter. Det var nok av muligheter til å nyte utsikten. De som skulle sykle Everesting hadde 73 bestigninger foran seg. De ivrigste ga seg ikke før de hadde syklet 82 ganger.

SE MER: Hope Challenge 2018

Visjonære flokkdyr uten sans og samling

Fredag kl 17.00 satt jeg i bagasjeluka på bilen min. Det var deilig sommervær med noen-og-tjue grader og periodevis skyer som skygget for den varme sola. Jeg følte litt på at jeg skulle ha syklet inn og spart meg og miljøet for bilturen. Men etter jeg fikk «Sognefjellet i fleisen» under Jotunheimen Rundt valgte jeg å stille ydmyk til start. Kanskje ville det komme en regnskur og da ville regnjakke eller skift være godt å ha. I hvert fall kunne det være smart å bunkre opp med energibarer fra Squeezy, Crampfix og koffeintabletter. Jeg var påmeldt klassen som skulle sykle Everesting, altså 8850 hm eller 73 ganger. Med ETA på morgenkvisten i 06-tiden var det greit å være beredt på en lang natt.

LES OGSÅ: Jotunheimen Rundt

Vi mennesker er flokkdyr. 56 ryttere skulle sykle. Den ene gærnere enn den andre, men alle med mål om å bevise at det mange trodde var umulig – faktisk er mulig.

Det var alle mulige mennesker til start. Noen store, andre små. Noen med mye sykkeltrening, andre med hovedvekt av sykkelerfaringen fra TV-titting av Tour de France. Men en ting hadde vi alle til felles. Et ønske om å bidra til den gode sak og å sammen ha en episk natt. En natterangling ut av dimensjoner. Det skulle bli legendarisk.

STARTEN GÅR. (Foto: Bjørn Saksberg)

Opp, ned, opp, ned

Vi mennesker er vanedyr. Erik Bertrand Larssen påsto at gjør du noe 13 ganger blir det en vane. Om det stemmer er diskutert, men det kunne føles som det var noe i hypetesen denne kvelden. De første 10 turene gikk av seg selv. Tross alt var jeg uthvilt og innstilt på mange timer på sykkelsetet. Derfor startet jeg ikke for hardt, men kjørte svært kontrollert. Jeg hadde fått tips fra Erno Kainulainen som syklet Everesting under arrangementet i fjor, og bestemte meg for å ligge på rundt 270 watt oppover og ikke kjøre over 300 watt «noen gang.» Dette var godt under terskel og jeg viste at jeg kunne holde den intensiteten lenge. Kanskje hele natten om kroppen responderte godt etter normal leggetid.

Jeg fikk selskap fra portugisiske Sergio de første rundene. Han holdt et bra driv og hadde noen gode historier på lur. En god start og rundetider på rundt 9:15.

AMIGOS. Meg og Sergio (Foto: Bjørn Saksberg)

Etter 15 klatringer hentet jeg Ketil fra Bærum. Han er en skikkelig hardhaus og en knakande hyggelig fyr. Vi slo av en prat de neste rundene og jeg fikk høre mer om hans sinnsyke prosjekt for neste år da han skal sykle 1000 kilometer i ett strekk!

Det var hyggelig å prate, men det var tyngre enn å ha fokus på egen pust og teknikk. Vi bestemte oss etter runde 20 om å skille lag og heller snakkes senere. Vi skulle tross alt sykle minimum 9 timer til i samme bakke. Vi ville se hverandre igjen.

Jeg kom inn i en rytme og rundene gikk. Mine foreldre hadde stukket innom og det var hyggelig med tilrop. Høydepunktet var da jeg fikk servert en Krone-Is på toppen. Den måtte spises på styrten i utforkjøringen. Jeg holdt hodet kaldt, spiste i en fei, og fikk heldigvis ingen brain freeze. Deilig.

Det gikk mot kveld og det var god stemning og mye folk i bakken og på toppen av Grefsenkollen.

De glødet

Stein Magnus Olafsrud stod sammen med Hope for Justice for arrangementet. En rekke frivillige stilte opp, klare for å gi litt av sin tid for å lage en heidundrandes stemning og et opplegg man sjeldent opplever på norsk jord, for ikke å si i denne verden.

Musikkanlegg med slagere fra alle verdens sjangre satte standarden.

Smilene til de frivillige lyste opp veiene gjennom natten og heiaropene på samtlige runder løftet oss frem.

Matserveringen med langing fra engasjerte barn og ungdom med av en rekke produkter levert av Rema 1000 ga styrke til hode og bein.

Rytternes innsats og glød ga inspirasjon til nok en tur opp bakken.

LANGING. Det stod ikke på service under Hope Challenge (Foto: Kenneth Kristiansen)

Det var solnedgang og besøkende i Grefsenkollen trakk etterhvert hjemover. Mine foreldre dro også hjem. Men engasjementet til de frivillige bestod.

Ryttere byttet solbriller til klart glass eller tok dem av.

Det var noen magiske minutter. Solnedgang over Oslo og nå som kunne jeg se øynene til rytterne. De strålte av en gnistrende sykkelglede. De glødet.

Snart var solen nede og mørket falt på for fullt. Kun oppløst av røde lykter fra ryttere på vei oppover, et hvit lys på dem som trillet ned klare for en ny bestigning, og et målområde med lyskastere og fullt av energi.

IDYLL (Foto: Kenneth Kristiansen)

Autopilot

Mennesker er gode til å gjøre ting på autopilot. Forskerne kaller denne evnen default mode network (DMN), som lar oss gjøre noe omtrent automatisk, basert på tidligere erfaringer. Dette kan være praktisk om du skal forsøke å gjøre to ting på en gang, eller om du vil pusse tennene og sjekke Instagram samtidig. Etter 30 klatringer i Grefsenkollen begynte ting å gå av seg selv. Jeg viste akkurat hvor jeg skulle sykle, hvordan jeg skulle angripe bakken effektivt, når jeg skulle drikke og når jeg skulle trykke på “lap” på min Wahoo sykkelcomputer for å holde tellingen på hvor mange ganger jeg hadde syklet opp.

Ulempen med DMN er av vi glemmer å åpne øynene og se livene våre utenifra. Om vi tenker oss om, lever vi på autopilot mellom jobb, middagslaging, husarbeid og søvn? Eller tar vi oss til til å tenke oss om hvordan vi ønsker å leve og hvordan vi vil være mot andre? Et hvert menneske kan utgjøre en forskjell i manges liv.

Noen mennesker har en evne til å smile og si noen gode ord hver gang de ser deg. Det var en glede å sykle med slike mennesker. Slitne, sultne og tungpustet, det var alltid et smil og skryt å få. Jeg ønsker å forsøke å bli et slikt menneske. Et godt menneske folk vil omgås. Idrett handler ofte om selvrealisering eller personlig suksess. Gjerne der premiepenger og sponsoravtaler drukner idrettglede, sunn konkurranse og den gode idé. Jeg ønsker at idrettsutøvere være til inspirasjon og forbilder for gode og sunne verdier.

Presidenten i Norges Fotballforbund sa i 1954 at «den dag idretten mister sitt idéinnhold og blir et middel til økonomisk vinning, den dagen er ikke sporten verd en sur sild».

GOD STEMNING UNDER HOPE CHALLENGE (Foto: Kenneth Kristiansen)

Påfyll av mat i magen

Høydemeterne tikket og gikk, og snart var jeg halvveis. Ryktene om varm lapskaus florerte oppover løypa og det var på tide å legge inn en kort matstopp.

Mennesker er ikke spesielt korttenkte. Vel, det kan nok diskuteres. I alle fall ikke sammenlignet med andre dyr. Vel, det kan sikkert også diskuteres. Men faktumet er at er man en sulten mann er det vanskelig å si nei takk til mat. Det kan for gjort bli litt mye av det gode. Lapskausen smakte ypperlig. Først en skål. Så en til. Ett glass cola. En vestlandslefse. Kanskje en YT recoverydrikk? Mett.no.

Jeg slang i meg ett par Cramfix salttabletter og klarte ikke vente lenger. 5 min og tilbake på sykkelen.

LAPSKAUS. Noen ryttere som tok seg tid til å nyte maten (Foto: Kenneth Kristiansen)

Noen mennesker er tålmodige. De tar seg tid til en pust i bakken. Jeg håper ikke jeg går under kategorien «utålmodig.» Det er sunt å avstresse iblant. Men jeg klarte ikke sitte i ro. For hvert minutt jeg syklet nærmet jeg meg målet, og hvor hvert minutt jeg stoppet jo lenger føltes det unna. Back on the horse.

Det rakk å bli småkjølig nedover etter den korte stoppen, men det var tørt og mange høydemeter igjen så det tok ikke lange tiden å bli varm. Kanskje overspiste jeg litt. Det var ingen godfølelse. Blodet gikk til magen. Jeg begynte å bli trøtt. Kanskje litt småkvalm. Men jeg hadde etablert en vane denne natten. Jeg fortsatte å sykle opp og ned – slik som alle de andre syklistene rundt meg.

Og litt mer opp, ned, opp, ned

Mennesker har et konkurranseinstinkt. Jeg hadde tidlig lagt meg i tet. Nå ledet jeg, men Thomas fra Skeid holdt et usedvanlig bra tempo. Jeg antok jeg ledet med omtrent en halv runde, men jeg var usikker på om han hadde tatt noen pauser enda. Hvem var denne karen? Han så helt uforstyrret ut. Vi møttes på akkurat samme sted hver runde.

IMPONERTE. Thomas holdt et bra driv gjennom natten og fullførte Everest på 12.35.(Foto: Bjørn Saksberg)

Skremt under heksetimen

Det var selveste heksetimen. Månen stod høyt og Oslo lå og sov. Det var aldri langt mellom rytterne, så man rakk ikke bli en ensom ulv. Men når man så hvor sakte rundene gikk kunne man fort bli skremt.

Jeg hadde respekt for sykling gjennom natten. Likevel hadde jeg lyst å beholde min ledelse og fullføre med stil. Hvordan kunne jeg bruke min lange erfaring fra toppnivå til min fordel? Beina hadde smått begynt å bli sure. Jeg husket godt ordene fra Atle Thoresens rekordsykling på 10.000 i fjor. De første 50 rundene gikk greit, så ble det tyngre. Jeg var nå på 43 og begynte å bli seig.

«OK, Jonas, nå må du ikke miste fokus. Spis annenhver runde. Drikk en slurk i starten av hver utforkjøring. Tråkk og hold beina i gang nedover. Rist løs iblant. Du trenger ikke bremse i utforkjøringen for det er tørt og har tross alt gått bra 43 ganger allerede. Det går de neste 30 også. Ikke sykle med for tunge gir. Frem på setet for å få lette fine tråkk. Tenkt rytme, flyt og vær avslappet. Dette går bra. Det er bare å nyte opplevelsen.»

Jeg tok meg selv i nakken.

NATTERO OVER OSLO (Foto: Kenneth Kristiansen)

På tide å sette en ny norm

Mennesker er tilpasningsdyktige. Jeg kunne ikke kjøre på autopilot lenger, for jeg var i ferd med å bli daff. Vi passerte Parkering Trollvann midt i bakken, men ikke var jeg redd for troll, skremt eller gjenferd, men jeg fryktet å miste flyten om jeg ikke tok meg sammen. Og hadde jeg først tillatt meg å sakke av farten ville det blir vanskelig å komme i gang senere.

Jeg bestemte meg for å kjøre litt tøffere og forsøke å hente Thomas. Rolig, avslappet og fin flyt. Rundetidene hadde vært rundt 9:50, men den nye normen var nå 9:20. Halvminuttet raskere og det føltes bedre. Gikk det tungt bestemte jeg meg for å smile. Det startet med et falsk smil, men jeg måtte le litt av meg selv og det endte med et ekte smil. Jeg var (og er) gæren. Det var også de andre 55 rytterne som holdt syklingen og humøret oppe.

Lys i enden av tunnelen

Mennesker sover om natten og lever om dagen. I alle fall normale mennesker. Kanskje falt vi 56 utenfor kategorien normal, men jeg tror alle satte pris på å se sola titte frem. Snart kunne man igjen se ansikter. De fantastiske frivillige hadde holdt stemningen og heiingen oppe gjennom hele natten. Om man ikke kunne seg de så kunne man høre dem heie i mørket selv. Nå fikk stemmene igjen et fjes. Men de så trøttere ut nå enn sist jeg så dem. De hadde fortjent å ta en lur, men det holdt det gående. Beundringsverdig.

VÅKNE OG GLADE. De frivillige holdt humøret oppe (Foto: Kenneth Kristiansen)

Rytterne hadde også fått et nytt ansikt. Betydelig mer slitent og jeg tror vi alle så 10 år eldre ut. Men glimtet i øynene hadde ikke forsvunnet.

Musikken i målområdet holdt det gående. Nå ble det stadig overdøvet av tilrop fra arrangør Stein Magnus og tidtaker Bjørn Saksberg. Bjørn er en legende. Han er en av de ivrige støttespillerne mine i Team Orset som jeg setter utrolig stor pris på. Enda viktigere er engasjementet han viser for å arrangere sykkelritt. Nærmest hver uke inviterer Bjørn til temporitt på Blikkveien like ved Gardermoen. Nå var han her for å hjelpe med tidtaking slik at alle skulle få korrekte tider og presist antall runder.

Oppgradering til 10.000

Det var nemlig mulig å velge distanse. Galdhøpiggen (2469 hm), Mont Blanc (4810 hm), Mount Everest (8850 hm) eller 10.000 hm. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å nøye meg med Everest, men ropene fra målområdet motiverte.

«Herlig, Jonas! Du ligger 6 minutter bak Atle Thoresens tid ved 65 runder. Du kan klare Norgesrekorden på 10.000!»

Jeg viste godt Atle sin tid. 13 timer og 13 minutter. Maks ulykkestall. Det kunne ikke være en tid som fikk stå lenge. Jeg hadde regnet på det. Om jeg syklet rundetider på 10:00 ville jeg bruke under 170 minutter på de siste 17 rundene. Altså rett under tre timer. Jeg hadde lenge avventet med å se om jeg ville være utslitt nå jeg nærmet meg Everests høyde. Men jeg følte meg bra. Jeg nynnet på sangene fra høytaleranlegget og danset meg opp. Flyt og rytme var nøkkelordene.

Mennesker er sosiale vesen. Jeg skulle gjerne vært mer sosial. Det var mye bra folk løypa. En av de var Bente fra Vestby. Hun gikk på temmelig tøff kreftbehanding, og hadde vært til stråling bare timer før start. Hun bekjemper kreft med å sykle. Nå var hun godt over halvveis på med sitt mål om å sykle 10.000 hm. (PS. Hun klarte det!)

En annen dame, Grete fra Bryne, skulle forsøke å sykle hele 25 timer i strekk nettopp for å symbolisere at det finnes 25 millioner slaver i verden. Hvor fantastisk er ikke hennes engasjement? Like fantastisk er hennes daglige selskap, No Limitation. En ideell organisasjon som hjelper mennesker som har eller står i fare for å få utfordringer knyttet til rus, psykiatri og kriminalitet. (PS. Hun syklet Everesting!)

Vanligvis er det kanskje ikke natteranglerne som er ute i Oslo kl 05 lørdags morgen man ønsker at barna sine skal ha som forbilder. Men dette var ingen vanlig sommernatt.

BRA DAMER. Bente (t.v.) smiler fra øre til øre ved siden av Siri. (Foto: Kenneth Kristiansen)

Noen netter

Noen dager går alt av seg selv. Man er i flytsonen. Det kjennes som man svever. Det er nesten som å oppleve en liten del av himmelen. En lykkerus.

Men for all del, barn. Hold dere unna kunstig rus.

Følelsen av å være i ett med omgivelsene, der alt er bra og endorfinene florerer kan man også få når man sykler. Jeg følte jeg fly over Everest. 70 ganger, 71 ganger, 72, 73. Jeg passerte 8850 hm på 11.29. Men jeg fortsatte. 74, 75. Jeg passerte 9.000m grensen.

Godt driv i dødsonen

Vi mennesker er avhengig av oksygen. Det sies at 8.000 meter er dødssonen. Oksygenmangelen skal på denne høyden være så lav at man ikke kan overleve i mer enn noen timer. Maks ett par døgn. Men jeg var i en rus. Det gikk av seg selv.

Eller var det et tidlig tegn på hjerneødem? Jeg måtte igjen ta meg sammen. Huske å puste godt og tenke teknikk. Det var enda 7 bestigninger igjen og nok av tid å få en baksmell. Å spise og drikke hadde vært en utfordring. Jeg hadde ikke det gran matlyst. Magen er ikke vandt til å jobbe i gjennom natten, og nå begynte den å få nok. Jeg tvang i meg en energibar. Jeg klarte å svelge en liten bit før jeg brakk meg og resten måtte spyttes ut. Dagens første gel ble redningen.

De frivillige hadde gjennom hele natten langet lefser, brød, banan, smoothie-gel, cola og sportsdrikk. Vafler og lapskaus kunne man også velge om man hadde lyst på en pause. Jeg hadde ikke tid. Atle sin rekordtid stod for fall om jeg holdt trøkket oppe.

De siste rundene var det cola’en som ble hovednæringen. Barn, dette er ikke å ta til etterfølge. Hold dere unna sukker på hverdagen. Det var lørdag riktignok, usedvanlig tidlig på morgenen for søtsaker, men til forsvar hadde jeg nå straks syklet 12 timer og hadde los på Norgesrekorden.

SLØV? (Foto: Bjørn Saksberg)

Om enden er god…

Bjørn smilte hver gang jeg passerte toppen. Det var gledelig å se han glede seg over at det gikk mot rekord. Det var 5 runder igjen og jeg hadde over en time på meg. Rundetidene mine hadde ligget på 9:15 og jeg hadde kontroll. Det er rart med det. Når du har syklet et halvt døgn føles en time som selve innspurten.

Et hvert menneske har gått på en smell. Det er en sannhet vi ikke kommer unna. Og det var enda tid til det. Heldigvis kan man lære av sine feil.

«Vent, vent, vært tålmodig. De siste tre rundene kan du kjøre maks, ikke før.»

Jeg gledet meg. Med tre runder igjen var det ingen fare. Jeg skulle klare å komme i mål uansett om jeg møtte veggen, det svartnet og jeg falt ned i kjeller’n på en gang.

Auu. Jeg dro til siste rundene. Plutselig var det ikke så fristende å kjøre hardt. Jeg hadde ligget rundt aerob terskel (godt under anaerob terskel) stort sett hele natten og nå smakte jeg for første gang på syra. Det var ikke godt, men jeg var inspirert og dunket på.

Oppe, og en gang til.

Norgesrekord

Mange mennesker liker å være i rampelyset. Jeg ble møtt med applaus, jubel, klapp og klem. En sluttspurt inn til 12.50:53 og ny Norgesrekord i 10.000. Gratulasjonene lot ikke vente på seg. Jeg var også glad. Det hadde gått over all forventing. Jeg hadde en fantastisk følelse gjennom mesteparten av natten. Stemningen og humøret i området hadde vært magisk. Det var så morro.

Jeg var takknemlig med at jeg fikk krone natten med en rekord. Tiden er visstnok er en av verdens fem raskeste på 10.000. Det er kult. Men dette skulle ikke handle om meg.

I MÅL. (Foto: Bjørn Saksberg)

… er alltid godt

En liten del av meg ville nesten fortsette. Det føltes rart å stoppe, mens resten fortsatte. Vi var jo sammen om dette.

Etter å skiftet og satte meg til rette var det ikke så ille heller. Endelig skulle jeg nyte lapskaus, vafler, YT og kaffe – uten sure oppstøt. Foruten en kort pissepause hadde jeg ikke stoppet siden matpausen halvveis. I løpet av 12 timer og 51 minutter med sykling hadde jeg stoppet for kun 7 minutter, derav 5 av dem i forbindelse med matpausen.

Jeg fikk en lengre pause og etter gode samtaler med frivillige, Stein Magnus og tidtaker Bjørn var det på tide å vende hjemover. Jeg måtte komme meg hjem før søvnmangelen innhentet meg.

SE: Strava-filen

LANG NATT. Hope Challenge bød på en lang, men minneverdig natt (Foto: Kenneth Kristiansen)

Ingen fjell er for høye

Vel hjemme etter Hope Challenge hadde jeg blandede følelser. Jeg var glad over prestasjonen. Jeg var glad over å få ta del i noe så episk som jeg vil huske for livet. Jeg var glad for å få lov til å være med å samle inn penger til arbeid for å hjelpe dem som ikke har friheten til å leve slik som de ønsker. Tenk hvor heldig vi er. Galskap eller ikke, vi gjorde dette av vår frie vilje og lyst. Noen galere enn andre, Kenneth Sneis hadde ikke nok med 10.000 hm og syklet lite så godt også hjem til Halden. 10 660 hm – 443 km – 26,5 timer. Maskin.

Jeg håper du som leser dette har hatt en forrykende sommer. Jeg håper du har nytt dagene, det gode været og har hatt tid til å gjøre det du ville. Om du vet det eller ei, du er heldig. Kanskje har du eller noen du kjenner en skade eller sykdom som gjør at man ikke kan sykle. Men du har i det minste det viktigste. Friheten.

Ikke alle er så heldige. Det er trist å tenke på at mennesker lever et liv i tvang. Men vi kan utgjøre en forskjell. Vi kan sammen være med å bekjempe moderne slaveri.

Gjør en forskjell, engasjer deg, og vær med og støtt Hope for Justice (Det trenger ikke være store bidraget, men alt monner!)

Og husk: Ingen fjell er for store å bestige!

(Innsamlingen til Hope Challenge er avsluttet, men jeg er i gang med et nytt prosjekt i kampen mot moderne slaveri – Extreme Challenge Vietnam)

LES OGSÅ: Extreme Challenge Vietnam


  • Date:

    August 3, 2018
  • Country:

  • Result:

    1.plass
  • Distance:

    304
     km 
  • format:

    Hill Climb
  • Level:

    Elite
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram