Norsk rekord på 24 timer + 1012 km

Da 24 timer ble til 36 timer for å spre optimisme. Da grenser ble sprengt. Da alenesykling ble sosialt. Da vi sammen skapte gylne øyeblikk.

24 timer sykling ble til 36. De sier 740 kilometer på 24 timer er ny norsk rekord. 35 timer og 50 min er rekord på 1000 kilometer. 1012 kilometer er ledelse i «kilometerekrigen,» der norske proffer utfordrer hverandre å sykle lengst mulig på en tur.

Men det var ikke resultatet som gjorde dette halvannet døgnet magisk.

LES FØRST: Forhåndsanalyse 24-timers rekordforsøk

KM 0: Kom i gang. Sett deg mål

Det er myte at starten er letteste biten. Det vanskeligste er å komme seg til startstreken. Du må sette deg et mål og for å sette ut på en utfordring må du overvinne redselen for å mislykkes.

Og skal motivasjonen være stor må målet være lystbetont, ambisiøst, men også realistisk. Mange kommer aldri i gang fordi de ikke tørr å sette seg mål.

Helst skulle jeg planlagt i lenger tid, men jeg bestemte meg knappe en uke før jeg stod på start. Kilometerkrigen som da ble ledet av Hvideberg fra drivstoffselskapet UnoX på 600 km, trigget meg som medgrunnlegger av det grønne alternativet Green Cycling Norway. 600 km kunne jeg slå.

Hvorfor ikke like gjerne sykle 24 timer og se hvor langt jeg kunne komme på den tiden?

En liten knekk i planen var da to ryttere fra Team Coop dro ut på 1000 km mandag morgen. Dversnes var eneste som kom i mål, etter 38 timer og 38 minutter med utrolige 1005 km – ja over 100 mil!

De hadde samarbeidet de første 605 kilometerne, hadde påmontert tempobøyler og følgebil. Jeg skulle sykle alene, med vanlig landeveissutstyr og uten følgebil.

Jeg fikk nøye meg med å se hvor langt jeg kunne klare på 24 timer – tenkte jeg.

EMONDA: Min sykkel, Emonda SL7. Foto: Ola Morken.

KM 0: Opplegget

Med bakgrunn i retningslinjene fra Norges Cykleforbund og Helsemyndighetene ville jeg sykle alene, og lokalt.

Det skulle ikke være noe egoprosjekt, men det skulle komme noe positivt ut av dette.

Bakgrunnen for syklingen var for å inspirere til å være aktiv, tenke positivt og se mulighetene. Personlig ville jeg utfordre mine egne fysiske og mentale barrierer, noe jeg tror vi alle har godt av å gjøre i blant. Kanskje spesielt nå under koronapandemien.

LES MER OM BAKGRUNNEN: Forhåndsanalyse 24-timers rekordforsøk

Jeg opprettet også en innsamling til arbeidet til World Bicycle Relief, som gjør et enestående arbeid med å distribuere sykler til afrikanere som trenger transportmiddel for å komme seg til skoler eller sykehus.

SYKKELEN ENDRER LIV: Les mer om innsamlingen til World Bicycle Relief ved å trykke på bildet.

På Kråkstad finnes en runde jeg de siste årene har arrangert ukentlige treninger med «Kråkstadbanden.» 8 kilometer og 80 høydemeter. Rullende og fin løype, men med en togovergang i Kråkstad. Forhåpentligvis ville jeg ikke møte på for mange tog.

Å sykle runder var perfekt for å finne sponsorer som ga et rundebeløp til innsamlingen. Det ga ekstra motivasjon til å sykle mange runder.

Bjørn Bergenheim tilbød seg å være min supermann og støtteapparat. Vi fikk låne de flotte lokalene til Kråkstad Misjonskirke, en perfekt base.

Bjørn skulle lange flasker og mat, styre sosiale medier og være tilgjengelig om noe skulle skje. For alt kunne jo egentlig skje gjennom 24 timer.

SUPPORT: Bjørn, i blå T-skjorte, var min altmuligmann og gjorde en fremdragende innsats. Foto: Ola Morken.

KM 0: Første tråkk

Onsdag 22.april klokken 16.00.

Endelig var jeg i gang. Det var nydelig vårvær. Sol og 20 grader. Full blomstring i hagene og gresset hadde allerede vokst frem og farget engene grønne.

Flere oppmøtte vinket meg av gårde. Jeg dro ut i ensom majestet, mens 2-3 syklister la seg 30-40 meter bak.

En runde tok like under 15 minutter.

Stadig flere mennesker møtte opp og det ble etter hvert en ganske sosial atmosfære. Noen heiet i veikanten, noen syklet egne runder i solidaritet.

Det var en lettelse å være i gang. Det var enda langt – veldig langt til mål, men det ble jo kortere for hvert tråkk.

Pulsen var litt høyere enn jeg hadde planlagt. Bjørn var bekymret for åpningsfarten. Jeg følte meg bare veldig fresh, og kjørte mest på følelsen. Jeg fikk roet meg et lite hakk etter første timen.

Jeg er takknemlig for friheten til å gjøre dette, tenkte jeg.

Disse ordene bestemte jeg meg for at jeg skulle bevare i hjertet og ta frem om jeg skulle bli negativ.

DRIV: Endelig i gang. Foto: Ola Morken.

KM 100: Første kveld

Virkelig, folk hadde fått med seg prosjektet. Det var mange mennesker på landsbygda her denne kvelden. På prærien. Normalt sett er det ganske søvnig.

Kråkstadrunden minner meg noen ganger litt om Texas. Løypen går over enger og åkere, med traktorer, innimellom pick-up trucks, langsmed jernbanen. Lengst nord i løypen ligger en småflyplass.

Derfor er det kanskje passende å lytte til country når jeg sykler her.

PRÆRIEN: Det er landlig og åpent ved Kråkstad. Foto: Kent Erik Harridsleff.

Klokken 20 deltok jeg i en bibelgruppe, mens jeg syklet ja. Vi lever i 2020 så det meste er mulig med teknologi.

Klokken 21 var det klart for første gjest på Discord. Anders Bernhoft. Han har en sjelden kunnskap om langdistansesykling. Så glad er han i å sykle langt at han og kona Monica faktisk giftet seg rett etter målgang i Jotunheimen Rundt i 2014, etter 430 kilometer sykling gjennom natten!

TILBAKEBLIKK: Jotunheimen Rundt 2018

KM: 190 Solnedgang

Snart gikk solen ned og det ble kaldere. Alle syklistene i løypa og samtaler online hadde gjort at tiden hadde gått fort.

Bjørn hadde passet på at jeg hadde spist og drukket nok. Nesten litt for mye følte jeg. Men jeg var nesten helt uberørt etter å ha syklet seks timer og nesten 200 kilometer.

I det solen begynte å ta kvelden tok det ikke mange minuttene før nattekulden krøp inn over kulturlandskapet. Spesielt var det kaldt i søkk og kuldehøl. Jeg måtte stoppe tre ganger for å kle meg varmere før jeg fant rette bekledningen.

MØRKERE: Når solen går ned blir det mørkere. Foto: Kent Erik Harridsleff.

Solen forsvant, stjernene begynte å skinne klart. Et og annet blits fra fotograf Ola Morken lyste opp veien. Ola er en mann jeg ser opp til, han stiller alltid opp og er siste som drar hjem.

KM 250: Midnatt

Da vi kom inn i selve heksetimen var stillheten gripende. Og magisk. Mine Bontrager Ion-lys lot meg skimte veien foran meg.

LYS I MØRKE: Sykkellyset er det som gjør det mulig å lete opp veien. Foto: Ola Morken.

Plutselig løp en grevling over veien. Senere en sort katt. Jeg stirret etter vilt. Ingenting. Heldigvis.

Countrymusikken ble byttet med Van Halen, Bjørn langet kaffe og holdt humøret oppe. I 03-tiden tok jeg min første koffeintablett.

GATELYS: På det korte strekket gjennom Kråkstad er det belysning. Foto: Ola Morken.

Det føltes enda greit. Farten hadde gått ned noe, men jeg syklet fortsatt runder på under 16 minutter. Det var bare å holde det gående. Det ville bli lettere når lyset dukket opp.

Jeg klarte å nyte opplevelsen. Der var et stjerneskudd.

KM 370: Soloppgang

I 04-tiden kunne jeg skimte en svak lysning på himmelen. En ny dag. Denne syklingen gikk jo så det suste!

Jeg ringte Bjørn: – Du Bjørn, jeg har lyst til å fortsette til 1006 kilometer og ta ledelsen i kilometerkrigen.

– Ha fokus på 24-timer først så får du se etterpå.

Jeg hadde egentlig allerede bestemt meg, men Bjørn hadde et poeng. Greit å ta en ting om gangen.

I det solen var i ferd med å klatre over horisonten ble dagen min allerede gjort. En av bygdas lokale menn hadde heiet som bare det i går kveld, og sannelig var han ikke oppe 05.30 også? Satte ut flagg og skrev i asfalten: Forza Orset.

MOTIVASJON: Magnus het den herlige mannen som stod opp tidlig for å heie, og skrev dette på asfalten. Foto: Ola Morken.

Neste runde hadde han på seg maske og en plakat: Jonas for president. Jeg måtte smile fra øre til øre, jeg kunne ikke fått en bedre start på dagen.

Magnus, you made my day!

Der nådde de første solstrålene asfalten. Bygdefolket våknet til liv.

Mine foreldre tok en tur innom. Hans Kristian Aaen syklet morgenøkten sin til Kråkstad, Edson Ochoa var neste mann. De vinket og ropte. Hvem hadde sagt at solosykling er ensomt.

LYSNING: Fra klokken 05 begynte det virkelig å bli lysere. Foto: Ola Morken.

KM 500: Morgenkaffe

Bjørn er den ekte helten i dette. Da han tilbød meg morgenkaffe og brownie forstod jeg at dette ble en god dag. Breakfast for champions, vil noen si.

Ernæringsfysiologer er nok ikke enig i det, men snart fikk jeg en flaske med tomatsuppe sammen med en brødskive Marksets brødmiks.

Gjennom natten hadde jeg spiste mye Markset, endel energibarer, tørket frukt, noe sjokolade, vingummi, litt potetgull. Kanskje var Crampfix mitt beste våpen.

TØRST: Det er viktig å holde seg hydrert. Foto: Kent Erik Harridsleff.

PS: Du får 20% rabatt på squeezy.no ved å bruke koden: Orset20

Klokken 08 var det Discord-samtale med Juana fra World Bicycle Relief. Det var spennende å høre mer om deres innsats, og den neste timen fløy unna.

Thomas Rem, medgrunnlegger i Green Cycling Norway, syklet innom Kråkstad denne morgenen. Tempotalentet Trym Holther tok flere runder i løypen. Hyggelig å se dem her.

Varmen kom og jeg kledde meg igjen av til kort-kort.

FINN ROEN: Det er viktig å puste med magen, slik bildet viser. Haha. Foto: Kent Erik Harridsleff.

KM 600: Dagens alvor – del 1

Det vakre med en ny dag er de nye mulighetene som ligger foran oss. Blanke ark.

Men skal vi få noe ut av dagen må vi ta noen valg. Hvordan skal vi benytte dagens muligheter?

TRÅKK LITT MER: Jeg brukte dagen til å tråkke, men det var en episk opplevelse. Foto: Ola Morken.

Krise!

Sykkelcomputeren sluttet plutselig å registrere fart og distanse. Jeg syklet de neste 500 meterne til pitstop, spurte fortvilet Bjørn om råd. Det var nok en systemfeil. Jeg forsøkte å skru av og på GPS’en og satte i gang igjen.

500 meter, enda ingen signal. Jeg tok en pissepause. Ingen signal, jeg måtte tilbake til pitstopp for å bytte sykkelcomputer. Jeg ble veldig stresset. Jeg kunne jo ikke sykle uten å få det loggført?

For oss syklister er registrering av distanse like viktig som selve syklingen. Det er slik vi beviser hvor langt vi faktisk har syklet.

Bjørn fant frem en annen computer i bagen, og jeg forsøkte å lagre filen og restarte computeren.

Det gikk, den fant igjen signal. Men nå stod telleren på 0 km.

Vi måtte regne sammen distansen på de to filene og heller forsøke å slå de sammen på datamaskinen etterpå.

LITEN SYKLIST I FART: At en liten dings skal kunne mot signal fra verdensrommet slik at vi kan regne ut akkurat hvor langt og fort du har syklet er et mirakel. Men vi har blitt så godt vandt at det er et mareritt når den ikke fungerer. Foto: Ola Morken.

KM 700: Dagens alvor del 2

Bjørn hadde vært veldig ivrig på Norgesrekorden på 24-timer som lød 738 kilometer fra Lars Espen Kristiansen. Jeg hadde fått opp farten litt igjen utpå morgenen og lå rundt 15 min på runden, altså en fart på omtrent 31,5 km/t.

Kroppen føltes bra ut, litt slitne knær, men det var ikke noe vanskelig å holde denne farten en god stund til.

Derimot begynte jeg å frykte at jeg ikke ville klare rekorden uansett. 738 km er en massiv distanse å sykle på 24 timer, og min løype var ganske kupert, 100 høydemeter per 10 kilometer.

Jeg hadde egentlig mest lyst til å fokusere på å gjennomføre 1000-kilometeren.

Klokken var nå 12.

Neste gjest i Discord var Adrian Lund. Adrian har en sterk historie om å overvinne utfordringer. Han har Tourettes syndrom, men har ikke latt det stoppe seg fra å sykle Norge på langs eller bli nummer fire i 71° Nord.

Jeg ble så inspirert at jeg bestemte meg for å gi 24-timers rekorden enda et forsøk. Tre timer igjen.

SMÅKUPERT: Det var ingen flat løype, men stadige knekkere og svinger der jeg måtte forsøke å holde farten oppe. Foto: Ola Morken.

Bjørn, nå vil jeg bare ha Squeezy-gel, en koffeintablett og sportsdrikke. Nå kjører vi en siste push.

Jeg var igjen på hugget.

Togkaos

Det er litt idyllisk med jernbaneovergang i sentrum av Kråkstad, men det er lite ideelt når det betyr at man må stoppe og vente på grønt lys ved planovergangen.

Togene går hver halvtime. Brukte jeg 15 minutter på runden traff jeg det hver andre gang. Da hjalp det lite at jeg syklet rundetider under 14, for bommen gikk ned minst to minutter før toget kom.

Jeg tror jeg måtte snu og sykle i sirkler tre-fire ganger for å unngå å stå stille. Jeg måtte samle hver meter jeg kunne nå. Jeg hadde ikke mer tid å tape så dette var ikke optimalt.

Full gass

To runder igjen, jeg hadde omtrent 27 minutter på meg til klokken 16. Race is on.

Jeg spurtet inn i og over bakketoppene. Jeg hadde ikke lenger tid til å vinke til publikum eller medsyklister. Nå var jeg i min egen verden.

KRAPPE SVINGER: Det er noen småtekniske partier i løypen, som her ved Ustvedt bro. Foto: Ola Morken.

En runde igjen og jeg vurderte om jeg skulle sykle 2-3 kilometer mot Ski for å slippe å risikere enda et togstopp.

Nei, kjør på!

3 min til toget kommer. Jeg tenkte jeg måtte klare bommen. I det jeg kom rundt siste svingen ser jeg bommen begynner å senke seg.

Skulle jeg snike?

Nei.

Jeg syklet heller til høyre inn i en eller annens gruslagte oppkjørsel. Steinene fløy og snart måtte jeg snu for å unngå å kjøre inn i en bakgård med gamle Ford.

To minutter igjen, bommen er enda nede.

Jeg fortsatte et minutt i motsatt løyperetning før en 180° vending og tilbake. Endelig var bommen oppe.

400 meter senere var jeg igjen ved basen ved Misjonskirken og klokken viste 16.02.

Tapte jeg alt på grunn av toget?

KM 740: Gratulasjoner

Grunnet trøbbel med sykkelcomputeren måtte flere se nærmere på tallene. Konklusjonen var som musikk i mine ører:

740 kilometer på 24 timer og norsk rekord!

Det holdt så vidt! Nærmere hundre mennesker hadde møtt opp for å heie og nå appluderte de meg. Det var utrolig hyggelig. Helt enestående at så mange tok turen.

PLAKAT: Jeg fikk denne herlige plakaten etter 24-timers. Foto: Ole Kristian Bakkene.

Men jeg ble så kvalm. Jeg hadde kjørt det remmer og tøy kunne holde siste timene. Jeg måtte trekke meg tilbake for meg selv noen minutter.

KM 701: Fortsettelsen

Jeg var glad for norsk rekord, men feiringen fikk vente, jeg skulle sykle lenger. Over 1005 kilometer.

Jeg viste at om jeg ikke fortsatte og tok ledelsen i kilometerkrigen ville jeg angre. Og jeg hadde tross alt 14 timer på meg til å sykle 265 kilometer. Da trengte jeg ikke sykle fort.

Og 26 mil, det hørtes plutselig så kort ut.

Det tok ikke mange runder før jeg egentlig forstod hvor langt det var igjen. Utblåsningen på slutten av 24-timer-rekordjakten hadde tatt mye krefter både fysisk og mentalt, og det gikk snart mot kveld.

Jeg måtte bare nullstille og finne flyten igjen. Rundetider på 16 minutter var helt ok nå.

KVELD: Det gikk igjen mot natt for andre dag uten pause fra sykkelen. Foto: Kent Erik Harridsleff.

KM 830: Solnedgang for andre gang

Det var veldig trivelig med alle som møtte opp i Kråkstad for å støtte meg frem til 24-timers-rekorden.

Naturlig nok hadde mange nå takket for seg. Tross alt, var jeg jo egentlig ferdig. Bare bonusen igjen.

Men litt ekstra hyggelig var det med de som ble igjen. Foreldrene mine, tante Jorunn og fotograf Kent Erik Harridsleff var blant disse. Jeg må også trekke frem Lars Mathias fra Misjonkirken som virkelig støttet meg.

Til slutt måtte Bjørn vende hjem til Moss etter en fremdragende innsats i over 30 timer. Helt enestående! For en legende!

Solen gikk ned for andre gang uten søvn.

Det var kaldere denne gangen, og jeg måtte stadig kle meg varmere. Til slutt hadde jeg to sykkeljakker, fleecelue, fleecebuff og tykke hansker. Snart måtte jeg også ta på meg enda et par løse ben.

SOLEN GÅR NED: Jeg går inn i min andre natt på rad med sykling. Foto: Kent Erik Harridsleff.

KM 930: Mine siste timer

Så hadde jeg igjen passert midnatt. Klokka viste 1. Dermed hadde jeg vært i gang over 33 timer. Enda var det rundt 8 mil igjen.

Til tross for ordlyden i overskriften, ble det heldigvis ikke min siste levende time.

Jeg var egentlig aldri bekymret for egen helse. Jeg hadde kontroll, men jeg ble søvnig.

Mor og tante var mer bekymret, men jeg tok etter hvert en ny koffeintablett. Neste runde en boks cola, så energidrikk. Ikke spesielt sunt, men det var viktig å holde seg våken i mørket.

MAGISK: Å sykle gjennom natten er ganske utrolig. Foto: Kent Erik Harridsleff.

Klokken var 01.30. Da skjedde et under.

To trofaste cowboyer fra Kråkstadbanden trådde frem. Rune Bjaarstad bestemte seg for å legge ut på nattsykling ved å følge meg 20 meter bak.

Da jeg fikk hans lys i ryggen ga det ny giv og en god trygghet.

Jon Otto Lien er pensjonist og bor i Kråkstad, men i stedet for å søke til en behagelig seng stod han ved basen for å servere kaffe og boller. Forbilledlig.

Så omtenksom var Jon Otto, at da øktens andre sykkelcomputer-feil oppstod ved kilometer 950, og vi ble stående 10 minutter for resette computeren, ble han så bekymret for punktering at han slang pumpe inn i bilen og kjørte ut på let.

Heldigvis var det ikke noe større uhell, men det var veldig irriterende. Noen hundre meter og unødig pausetid for å forsøke å fikse det.

Håpet var at den ville finne tilbake signalet etter et par minutter, men nei.

Jeg lagret filen, startet på nytt, men i mørket så jeg ikke at den ikke hadde startet og jeg mistet enda halvannen kilometer.

MØRKT: Det var litt seigt nå, godt inn i andre natten der søvn var byttet med sykling. Foto: Ola Morken.

KM 980: Lyset i tunnelen ble borte

Selv om det var tussmørkt og rundene gikk saktere og saktere, motvinden ble sterkere og surere, og kreftene sakte ebbet ut, så var det enda lys i enden av tunnelen.

Men det er ikke alltid at du må se lyset for å leve i det. Håpet svinner ikke.

Nesten ironisk nok skulle både lykten min og Runes gå tom for strøm i løpet av samme minuttet, og vi måtte sykle tilbake til basen kun i stjernelys.

Det var en magisk stemning. Jeg tror jeg aldri kommer til glemme akkurat det. Rune holdt fortsatt god avstand, men jeg hørte hans smittende latter og humør.

Jon Otto var rask frempå med ny lykt til siste runde. Jeg dro ut alene.

Tankene svirret. Jeg hadde gått gjennom en lang reise. Det føltes ut som om det var måneder siden jeg starter denne syklingen. De siste 36 timene var helt uvirkelige.

Jeg hadde funnet en flyt, en rytme, en frihet. Jeg hadde funnet roen, gleden, kjent støtten til alle menneskene rundt meg.

Det var mørkt, men om ikke lenge ville solen igjen stå opp til en ny dag. For dagene og tidene vil forgå, men hvordan vi bruker tiden bestemmer vi selv.

STILLE: Foruten en og annen morgenfugl som skulle på morgenvakt var det knapt mennesker å se ute på veiene. Dette bildet er fra den første natten. Foto: Ola Morken.

KM 1012: Rekordlangt

Endelig.

36 timer og 18 minutter etter jeg startet var jeg igjen tilbake ved Misjonskirken. 1012 kilometer senere. 128 runder. Jeg kunne syklet flere runder. Men målet var nådd.

Det var likevel merkelig å ikke skulle sykle mer.

SE ØKTEN PÅ STRAVA: Kråkstad 24 + 1012 km

TIL MÅL: Dette bildet er fra første natten, men slik så det også ut da jeg kom til mål. Jon Otto og Rune apluderte, ellers var det en rolig feiring. Foto: Ola Morken.

KM 1012: Ettertanker

Det er gøy å kunne pårope seg norsk rekord på 24-timer.

Det er gøy å være raskeste nordmann til å sykle 1000 km også.

Ikke minst er det jo gøy å kunne kalle seg lederen av «kilometerkrigen

Og misforstå meg ikke, jeg er jo tilfreds med hvordan kropp og hodet fungerte etter så lang tid. Optimismen døde aldri.

Men mye viktigere enn egen rekord er om jeg kan inspirere deg til å sette positive og motiverende mål i en krevende tid. Å kanskje se utenfor boksen. For å takle utfordringer utvider grensene våre.

UTVIKLING: Når vi utfordrer oss, utvikler vi oss. Vi lærer og vokser. Foto: Kent Erik Harridsleff.

Jeg håper du vil se på dette som et bevis på at vi som mennesker kan klare mer enn vi noen ganger tror. Vi har en kropp og et hodet som må ivaretas og bruke. Vær aktiv. Ta vare på kroppen din. Den er fantastisk.

Jeg ønsker at alle skal ha de samme mulighetene til et godt liv, og jeg vet at sykkelen kan utgjøre underverker.

Takket være deg som har bidratt har vi klart å samle inn over 35.000 kr til World Bicycle Relief. Dette vil være med å endre liv!

Har du ikke bidratt er det ikke for sent. Alle monner drar!
BIDRA: Green Cycling støtter World Bicycle Releif

MINNER: Dette skaper minner for meg for alltid. Ta muligheten til å gjøre noe du finner gleden i du også. Foto: Ola Morken.

KM 1012: Takknemling

Jeg er takknemlig for friheten.

Jeg er takknemlig for optimismen. For håpet. Soloppgangen.

Takk til hver og en av dere som heiet i Kråkstad, alle som har sendt meldinger og lykkeønskinger, og dere som har gitt donasjoner til innsamlingen.

Denne ekstreme sykkelturen er dedikert til dere. Uten dere hadde jeg ikke klart dette. Ikke alle har blitt nevnt med navn, men ingen av dere er glemt.

Hver og en – takk!

SMIL: Jeg smiler, men jeg ser litt sliten ut, kanskje? Foto: Ola Morken.