Glade øyeblikk i Gran Fondo World Tour

Tsogo Sun Amashova

Denne posten er skrevet for og publiseres i Østlandets Blad.

Det er lov å smile

Latter og glede. Det er ord jeg sitter igjen med etter helgens avslutning i Gran Fondo World Tour. Rittserien bestod av 11 konkurranser og ble avsluttet i Sør-Afrika med Tsogo Sun Amashova. Mitt femte ritt skulle bli et skikkelig møte med det afrikanske folk, der rytmer, åpenhet og brede smil var i sentrum.

Begivenhetsrik reisevei på 30 timer

En tidlig torsdagsmorgen var vi på vei. Jeg og min gode barndomskamerat, Kent Erik. To Follo-gutter på vei til en ny verden. Eventyrlystne hadde vi lagt inn en lang mellomlanding i Doha og vi rakk en tur innom Souq Waqif. Gatene på denne lille markedsplassen krydde av smilende sjeiker, sterke lukter, vevde tepper, lokale dadler, kokkekar, fuktig luft og tyrkisk kaffe. Etter noen timer i en livlig og god atmosfære, etterfulgt av søvndyssige timer tilbake på flyet var vi snart i Johannesburg. Igjen tok vi byturen, men her trakk vi ikke til turistmagneten, men heller til mer ukjente Alexandra. Townshipet er kjent for høy kriminalitet, overbefolkning og dårlig standard. Det er her de fattigste i byen blir plassert. Her bodde Nelson Mandela da han først kom til Johannesburg.

Vi ble anbefalt å holde oss unna og heller besøke kontrollerte turistområder. Men vi ville se det ekte livet. Vi fikk lokal guiding og ble tatt godt i mot. Vi møtte ikke frykt, kaos og kvalme. Vi møtte et sprudlende byliv, til tross for dårlig infrastruktur. Vi møtte lattermidle barn på vei hjem fra skolen, glade, selv om de ikke hadde merkeklær og iPhone i hånda. Vi møtte de hjerteligste og åpne menneskene, som man kanskje ville tro var ulykkelige fordi de bodde i plåt (blikkbokshus). Vi kom, lærte og forstod at glede kommer ikke fra velstand.

En kort flytur videre og vi var i Durban, Sør-Afrikas tredje største by. Leiebil og venstrekjøring kunne vært en farlig kombo, men som med alt annet i livet kan en vane endres fort. Snart var kjøring på venstre side av veien en selvfølge. Det var også å tipse selvutnevnte parkeringsvakter for å passe på at bilen stod trygt gjennom natten.

Durban er paradis for en surfer, men det må ha vært kjølig i vannet, i luften var det i underkant av 20 grader, men en frisk bris. Kaffen var rimelig og maten god, så man kunne ikke klage.

Tsogo Sun Amashova

Vi var ikke her som turister, jeg skulle sikre meg sammenlagtseieren i Gran Fondo World Tour. Siste rittet av årets serie bød på 160 km i en småkupert løype. Den største utfordringen ville bli vinden.

Alarmen ringte 03:30. Den sør-afrikanske livsstilen passer best for A-mennesker. Dagen starter tidlig og allerede klokka 5 er det lyst. På søndag var det ritt og vi måtte opp tidlig. Tross alt skulle vi rekke en liten frokost før en god times kjøretur til startområdet. 1 time kjøring med afrikanske rytmer på radioen. Starten gikk 06:25. 

Klare til start. (Foto: Kent Erik Harridsleff)

160 blir sett på som langdistanse her nede. For første gang hadde rittarrangøren Tsogo Sun Amashova gitt rytterne tilbudet om å melde seg på en lengre distanse en den faste 106 km løypen fra Pietermaritzburg til Durban. Derimot bestod startfeltet av knappe 60 djerve ryttere og brorparten av de 11 000 deltakerne syklet kortere distanser.

160 km i et tøft terreng og taktisk sykling

Snart kunne jeg forstå hvorfor mange synes 106 var nok. Løypen gikk i et rullende og utmattende terreng med en tøff vind som stadig nærmet seg 8-9 m/s. Det var rundt 15 grader, men intensiteten var høy nok til at det ikke var vanskelig å holde seg varm. Sterkest i feltet var et lag fra Sandton i Johannesburg. Dette laget har spesialisert seg på klassikerne i Sør-Afrika og hadde nærmere 10 mann på start. I sine sorte og gule drakter satte de snart farger på rittet og sprengte feltet i sidevinden. Jeg lot meg ikke skremme, og etter to år i Belgia tåler jeg litt vind. Snart var det meg mot Sandton.

I den synlige ledertrøyen så de på meg som den store konkurrenten, men jeg følte meg sterk og de forstod at de måtte forsøke å isolere meg. Så begynte støtingen.

Sandton støtet etter hverandre, en etter en. Jeg fulgte. En rykket, jeg akselerte og kom meg opp på hjul. Så gikk en annen til. Slik fortsatte det flere mil. Jeg hadde ikke lyst å prøve meg selv, for jeg synes det var for langt til mål. Tross alt var det 130 km igjen. De gangene jeg fulgte et bruddforsøk og vi fikk en luke på resten satte Sandton-rytteren seg kun på hjul. Det var tydelig at de kun ønsket å komme avgårde uten meg. Det var ikke jeg interessert i.

Å tette stadige bruddforsøk kostet meg krefter, men var heller ikke gratis for gutta fra Sandton. Da de ikke var interessert i å samarbeide og heller avgjøre dette nærmere mål tok jeg sjansen. Jeg kjørte skikkelig til i en lengre bakke og ingen kunne følge. 120 km til mål og alene i tet.

Eksempelbilde fra Tsogo Sun 2017 (Foto: Tsogo Sun Amashova)

Afrikansk inspirasjon

Å være i front alene med 12 mil til mål kan være mentalt krevende. Du vet det ligger lange kilometer foran deg, spesielt når vinden var såpass tøff og det ville helt klart være lettere å samarbeide med andre ryttere om å bekjempe vindmotstanden. Jeg tenkte flere ganger: «Hva holder jeg på med? Er dette lurt? Det er langt til mål.» Men luken vokste til forfølgerne og i den gule ledertrøyen fosset jeg av inspirasjon.

Noen ganger tok jeg meg tid til å se utover det vakre landskapet. Noen afrikanske damer stod langs veien, andre jobbet på jordene. Noen solgte ananas. Noen lo sammen med sine venniner, andre heiet på meg. Virkeligheten slo meg, wow – jeg er i Afrika. Og hvor heldig er jeg ikke som får denne anledningen? Jeg kan vinne rittet og Gran Fondo World Tour! Energien vokste jo mer jeg innså at jeg er i ferd med å skape meg en unik opplevelse jeg aldri vil glemme. Dette var bare å nyte dette og finne rytmen til afrikanske slagere. Jeg smilte og tråkket på videre.

Etter 70 kilometer sykling fortsatte rittet i samme traséen som de kortere distansene. Det var derfor mange syklister. Damer og menn. Noen små, andre store. Noen tynne, andre tjukke. Hvite og sorte. Jeg passerte en etter en. Det var vakkert å se så mange forskjellige folk oppleve gleden ved å sykle. Lett var det ikke, det fortsatte å gå opp og ned, og vinden roet seg ikke utover formiddagen. Likevel var det en fornøyelse å sykle i disse omgivelsene.

Eksempelbilde 2 fra Tsogo Sun 2017 (Foto: Tsogo Sun Amashova)

Ups and downs til mål

De siste 30 kilometerne skulle gå nedover og de ville bli kjærkomne etter 90 kilometer i solobrudd. Men vinden gjorde det ikke lett, jeg måtte neste tråkke nedover også for å holde opp farten. Ikke viste jeg hvor stort forsprang jeg hadde så ikke hadde jeg tid til noe hviletråkk. Det var bare å holde det gående. Ingen tid til drikkestasjoner eller matpause.

Jeg hadde politieskorte foran som viste veien. Arrangøren hadde også klart å stenge veiene helt for trafikk, så sjeldent har jeg følt meg tryggere i sykkelritt. Tenk at det er tryggere å sykle i Afrika enn Norge?

Jeg begynte å merke det, men det var ikke aktuelt å roe ned. Kilometerne gikk unna og mål nærmet seg. Frykten om at noen skulle klare å hente meg på de siste meterne gjorde at jeg ikke tillot meg å kjenne på hvor tunge beina var. Endelig kunne jeg skimte King Shaka Stadium og målflagget. Jeg trillet over målstreken totalt utmattet. 120 kilometer alene i kampen mot vinden med et helt lag krigende bak meg. Jeg holdt unna med utrolige 12 minutter.

(Foto: Kent Erik Harridsleff)

Gode mennesker gir de beste opplevelsene

En gledesrus kom snart over meg. Jeg klarte det! For en måte å avslutte sesongen på. Jeg beviste for alvor at jeg var en fortjent vinner av Gran Fondo World Tour for andre året på rad. Rusen ble sterkere da Kent Erik fant meg liggende på en fortauskant. Han gratulerte meg. Ved hans side kom en smilende glad Pierre, en sør-afrikaner som har fulgt meg noen år på sosiale medier og hadde kjørt 6 timer for å få møte meg når jeg først var på visitt i hans land. Slike mennesker gjør meg glad. Mennesker som setter av tiden sin for å heie frem andre. De gjør det av godhet, et ønske om å glede andre. Du kan hete Peter Sagan eller Cristiano Ronaldo, men for meg er de største forbildene nettopp slike som Pierre. Hverdagshelter.

Rittet er over og sesongen avsluttet. En fantastisk måte å avslutte en begivenhetsrik sykkelsesong, og minnene jeg tar med meg er mange. Sportslige høydepunkt og nye land. Likevel er de sterkeste inntrykkene de mange livsglade og godhjertede menneskene jeg har fått æren av å møte. Her i Afrika fikk jeg en sterk påminnelse at det er ikke egen suksess og velstand som gjør deg glad. Glede kommer fra det indre og vi skylder alle hverandre å være åpne og spre godhet rundt oss.

Husk, det er alltid lov å smile. Det skaper glede.

Meg, to afrikanske syklister og vinneren av dameklassen, Luise Jungnickel. (Foto: Kent Erik Harridsleff)