Gateritt i gamlebyen

Tour of the Gila – Etappe 4

Etappe fire var gateritt i det historiske sentrum av Silver City. 30 kvadratiske runder av omtrent en engelsk mil, med en liten kul på baksiden. Peridevis noe dårlig asfalt, men bred vei så det ville bli et raskt ritt.

Jeg var motivert. Jeg følte jeg hadde begynt å akklimatisere for høyden og etter gårsdagens «snille» temporitt skulle beina være greie.

Fra start gikk der unna, men jeg var bra på hugget. I det 35-mann store feltet var det både enkeltryttere og lag, noe som gjorde rittet svært uforutsigbart. Om lagene fikk folk i brudd var det stor sannsynlighet for at ingen i feltet ville taue. Om man kom i brudd uten lagene ville de antakelig samarbeide med å taue det inn igjen. Det var dessuten ganske lett å trille med feltet, da det ikke var noen særlig trekkspilleffekt i den brede løypa.

Aktiv og i mange forsøk

Jeg var aktiv og med på mange seriøse bruddforsøk. Noen korte forsøk, andre holdt ett par runder. Det kostet å kjøre offensivt, og her i høyden (1900 moh) tar det lenger tid å hente seg inn igjen etter et skikkelig forsøk.

Det gikk mot slutten og med 5 runder igjen fikk jeg en god mulighet til å kontre et angrep. Det var nå all-or-nothing. Luken ble stor og det så en stund lovende ut. Dessverre holdt det ikke helt og mot nest siste runde ble jeg hentet. Da var det heller ikke så mye igjen å hente for meg og min sjanse var over. Jeg trillet inn alene de siste rundene bak feltet.

Det koster ekstra i høyden

Det er rart hvor mye mer det koster å kjøre på seg syre i høyden, og det er vanskelig å hente seg inn igjen. Forsøket mitt var godt og jeg er egentlig fornøyd med innsatsen min, men det ble dessverre heller ikke denne gangen noen suksess.

Dette er vel 3 gangen siste måneden jeg «nesten» holder felten unna ved et soloangrep de siste rundene, og selv om jeg ikke har vært sterk nok til å klare det så vet jeg at en gang vil det lykkes. Det er bare å fortsette å prøve.