Småkupert på godt over 2000 m.o.h

Tour of the Gila – Etappe 2

En ny etappe ventet i Silver City, og denne var mer kupert enn den første. Fjellene var ikke så massive, med overgangene var på oppmot 2300 meter over havet. Og er du ikke-akklimatisert for høyden føles kun en liten fartsdump som Alpe d’Huez.

Det startet forsåvidt ok. Jeg ble andremann på den innlagte spurten etter 8 kilometer og satt godt med opp første bakken frem til støtingen begynte 2 km før toppen. Egentlig følte jeg ikke at jeg slet, men jeg hadde bare ingen gir til å akselerere. Den såkalte røde sonen kom tidlig og jeg klarte ikke pushe. Det føltes som terskelen var på 280w, så godt under det jeg tråkker på lavlandet.

Feltet delte seg opp mot toppen og jeg havnet like bak gruppe 1. Snart ble jeg hentet av en gruppetto, som jeg akkurat klarte å bite meg med. Omsider føltes beina bedre igjen og jeg ble med på jakten etter feltet.

Etter dagens første bakker flatet det ut og vi hentet igjen feltet. På det tidspunktet hadde en gruppe på 4 sluppet unna. Til tross for periodevis godt driv holdt bruddet godt unna. Feltet ble kraftig innskrumpet opp de siste bakkene mot mål, men endelig begynte ting å kjennes bedre og jeg satt egentlig ganske komfortabelt med mot mål.

Spurten min var helt middels, og jeg ble 9 på etappen. Mest oppløftende var det likevel at kroppen begynte å kjennes bedre ut utover etappen og antakelig er jeg i ferd med å bli akklimatisert for høyden. Det lover bra for de siste etappene.