Et verdensomspennende sykkelliv

Denne posten ble først skrevet for og postet på procycling.no

– ¡Venga, venga! Alé! Op, op, op! Come on! 加油! Davay, davay!

Syklister blir nærmest daglig heiet frem på alle verdens hjørner og alle verdens språk.

Sykkelsporten er unik på så mange måter. I perioder byr sporten på en prøvelse fysisk og mentalt. Andre ganger er det fryd og glede fra ende til annen. Gode eller tøffe dager, et sykkelliv vil gi utrolige opplevelser.

Europa er sentrum, men utstrekningen er stor

Sykkelsporten er verdensomspennende. Europa er sportens hjerte, UCI Europe Tour byr stort sett på ritt i alle kontinentets riker. Jeg har syklet ritt i velkjente sykkelland som Belgia, Frankrike og Spania. Andre ganger har rittene gått i grisgrendte strøk på steder de færreste noen gang kunne forestille seg å besøke. Kunne du for eksempel tenke deg å legge ferien til slettene i Latvia? Eller hva en tur til Krasnodar Kraj? Hørt om Karpacz på grensen mellom Polen og Tsjekkia?

Under ritt på 200 kilometer kommer man gjerne godt ut av bykjernen. Du får med andre ord bevitne litt mer enn idrettsutøvere fra hallidrettene. På godt og vondt.

ZIG-ZAG: I 2012 fikk jeg anledning til å sykle den berømte, men lite besøkte Transfagarasan i Romania.
(Foto: Gabriel Amza)

Starten på et eventyrlig sykkelliv

Bekjentskapet til internasjonal sykling startet for meg i 2011 for IF Frøy. Høydepunktene var Vuelta Mallorca, og spesielt Giro Valle D’Aosta. I kontinentallaget til Frøy-Trek 2012 syklet vi ritt fra Tour de Loir et Cher i Frankrike til Gran Prix of Sochi videre til Sibiu Cycle Tour i Romania. I 2013 gikk veien min videre til People4you–Unaas Cycling. Et år jeg slet med kroppen, men Tour of Norway på 17.mai var ganske begivenhetsrikt i seg selv. Tilskuere i finstasen heiet oss frem. På senhøsten ble jeg invitert av Unaas til å sykle mitt første ritt utenfor Europas grenser og Tour of Poyang Lake 2013 ble en døråpner for et uvanlig sykkelliv, i hvert fall sett med norske øyne.

WOW: Sykkelsporten tar deg til utrolige steder. Både internasjonalt, men også nasjonalt, som her i Eresfjorden. Trykk på bildet for å lese mer om et av Norges vakreste steder.

Kinesisk «proffliv»

Jeg var vært heldig og eventyrlysten nok å takke ja til å sykle (semi-)proft i kinesiske Jilun Cycling Team i 2014. Da hadde jeg faktisk ritt og treningsturer på 6 timer uten å komme meg ut av bykjernen. Det var riktignok da vi var i Shanghai – verdens største by. Der hadde jeg lagkamerater med meget rufsete rykte. Husker du Ivailo Gabrovski? Den notoriske doperen som satte de fleste World Tour-ryttere på plass under Tour of Turkey 2012? Han var min lagkamerat under Tour of China. Senere på høsten syklet jeg på lag med Ivan Stevi, en veldig hyggelig kar, men utestengt på livstid av CONI for å bruke, ha og selge dop. Om disse hadde mørke og dystre fortider er ikke rittene i Kina triste. Fyrverkeri under åpningssermonien før hver etappe, titusenvis av tilskuere, løypevakter hver tiende meter gjennom en 150 km lang trasé, 5 stjerners hotell. Men det er en fordel å like bussreiser og ris. Det er det mye av.

FARGERIKE MINNER: Klarer du ikke sette pris på slike opplevelser, så blir det vanskelig å nyte livet.

Om jeg ikke elsker bussreiser så liker jeg ris. Jeg har vært i Kina 2 ganger etter mitt «proffeventyr.» Tour of Poyang Lake er ikke UCI-ritt og fritt frem for juksemakere, likevel byr det på 11 etapper og over nesten 2 uker er det ikke til å unngå å få venner over hele verden.

Fra Kina til belgisk brostein

Etter mitt kinesiske eventyr i 2014 var mer sykkelkjente Belgia mitt hjem i 2 år. Mitt lag Prorace    var Top Competition og jeg hadde 2 år med vindfulle UCI-ritt på brostein, proffkermis mot verdens beste klassikkerryttere og kermis i bygater over hele Flandern. Er du i Belgia i over 2 uker merker du det mentalt. Grått surt vær, murhus, betongveier og brostein. Folka er hardbarka og å bo i Belgia er på mange måter et brutalt liv.

SVART-HVITT: Belgia er tøff og brutalt, men gir også opplevelser og lærdom.

Nye muligheter

Høsten 2016 syklet jeg igjen Tour of Poyang Lake. Denne gangen ble jeg kjent med colombianske Team Wilches. De inviterte meg til Sør-Amerika og klarte ikke si nei til opplevelser for livet. Colombia er kjent som et livsfarlig land, men mange av verdens syklister er nettopp colombianere. Et sykkelland med massevis av fjell. Vintertreningen min i 2017 ble gjort 2600 meter over havet utenfor Bogota og med bakker på 30 km og 2500 høydemeter. I løpet av 2,5 måneder i Colombia syklet jeg flere ritt, blant annet et nasjonalt cupritt mot mange av landets beste klatrere. Det gikk unna oppover.

AMIGOS: Omfavnet av Juan Pablo Wilches.

Colombia var helt rått. Ikke ble jeg ranet eller tvunget til narkosmugling heller.

Et variert rittprogram

I mosjonistmiljøet er jeg nok mest kjent for å vinne Styrkeprøven Trondheim–Oslo 2017. Det finnes ingen UCI-ritt som er 540 kilometer. Men det 14-timer lange rittet det var nok en ny erfaring som jeg tar med meg i minneboken.

Tilbake på kontinentalnivå

I år har jeg signert for det spansk-serbiske kontinentallaget Team Dare–Gaviota. Sesongen har allerede startet med Vuelta Murcia UCI 1.1, en sesongstart som kom brått på for meg. For selv om jeg er villig til å tenke utenfor boksen og søke opplevelser har jeg også et mål om å prestere på enda høyere nivå.

SPANSK SYKKELLIV: Nye opplevelser og nye venner venter i Spania. I januar var jeg i Andalucia og ble kjent med en gjeng spanjoler. Bildet er tatt av lagkamerat Edu.

Aldri for gammel

Kritikerne sier 27 år er for gammelt til å bli proff. Jeg sier at det er ikke alderen som begrenser, men motivasjonen. Og motivasjonen er til stede. Jeg elsker å sykle. Uansett om jeg aldri skulle bli proff i World Touren så skal jeg ta vare på alle minnene sykkelsporten gir meg.

Jeg er ikke klar for å avslutte mitt sykkelliv på mange år. Det er for mange steder å se, for mange mennesker å bli venner med og for mange eventyr som venter på å bli oppdaget.