Tilbake til røttene i Wisconsin 

I starten av mars fikk jeg anledning til å reise opp til Waterloo i Wisconsin. Ikke for å spore opp gamle slektninger, selv om det ikke var så langt fra sannheten. Heller for å spore opp historien til et av verdens største sykkelmerker.

Kald vårdag i Nord-USA

WISCONSIN, DAG 1: Det er kaldt. Det er bare 10 grader. Farenheit altså. Det er så kaldt at de langstrakte kornåkerne dekkes av et godt lag med snø, selv om veiene er knusktørre. Snøen smelter ikke, selv ikke i solsteiken. Ikke så rart, 10°F tilsvarer -14°C.

Det er øde. Ett og annet gårdshus i det fjerne. Noen små bygder, som det stadig blir lenger avstand mellom. Vi er godt ute på landet.

LITE Å SE: Godt ute på landet i Wisconsin.

Men jeg er ikke på jordet. GPS’en viser rett vei, og jeg nærmer meg.

Minimalistisk og enkelt på bygda

Jeg har kjørt 2 timer nord og øst fra Chicago. Nå ser jeg mål. Waterloo. Her ligger hovedkontoret til verdens største sykkelprodusent, Trek Bicycle Corporation. Jeg forventer meg store industriområder og skyskrapere, men alt jeg kommer til er en søvnig liten landsby midt i mellom Madison og Milwaukee.

SØVNIG: Det små landsbyene jeg passere på veien er temmelig søvnige.

Treks hovedkontor er minimalistisk, og ganske anonymt i landskapet. Ingen skilting langs veien eller reklameplakater. Et amerikansk flagg vaier i vinden, og et skilt rett utenfor døren bekrefter at jeg er fremme. Utenfor står det bysykler og en ladestasjon til el-bil. Ganske unikt i bensinbil-vennlige USA. Men jeg skal snart lære at Trek er mer enn en sykkelprodusent ute etter kort profitt.

MINIMALISTISK: Det er en ganske enkelt, men stilig design på Treks hovedkontor.

Tatt i mot av smilende damer

Jeg rekker knapt å gå inn døren før jeg blir mottatt av store smil og utstrakte hender. Jeg er tidlig ute, men damene venter meg.

– Are you Jonas? Welcome! damen forteller at hun heter Austin. Henne kjenner jeg fra e- postene, hun er Treks internasjonale markedskoordinator.

WORLD RECORD: Jeg overrekker Austin en plakat fra da jeg satte verdensrekord på 10.000 høydemeter. Bildet som brukes på plakaten er tatt av Kent Erik Harridsleff.

Jeg får navneskilt som besøkende og følger den unge damen i starten av trettiårene. Jeg har vært i kontakt med Austin de siste ukene. Hun er ansvarlig for Treks ambassadørprogram som jeg er en del av. I samarbeid med norske Foss Sykler, riktignok. Når jeg var i USA måtte jeg ta turen opp til Trek Factory. Jeg var nysgjerrig på hvordan verdens største sykkelmerke driver. Hvordan er sykkelindustrien på toppnivå? Hvordan ser fabrikken ut?

De to hyggelige damene som først tok meg i mot var ikke et unntak. Jeg ble introdusert for stadig flere smilene ansatte. De så sunne og friske ut. Mens store deler av USA sliter med overvekt så ikke det ut til å være tilfelle her. Det virket som et godt arbeidsmiljø.

D1: Trek Factory Tour

Snart møter jeg på Jason. Han skal vise meg rundt i lokalene så jeg fikk sett prosessen med egne øyne. Mens vi vandrer innover forteller han om sine egne sykkelerfaringer. Som mange andre sykler han ofte fra Madison til jobb, sommertid vel og merke. Godt kjent på veiene til jobb var han blitt etter 14 år som ansatt. De siste 12 har han hatt ansvaret for Tour guidene. For noen dager siden var en selger fra Singapore her. Folk fra hele verden besøker lille Waterloo. En landsby som, i følge deres egne nettsider, har det passende innbyggertallet på 3333.

SEGAFREDO: Vi starter naturlig nok med en kopp Segafredo-kaffe i kantina.

Som en liten intro setter vi oss med en Segafredo-kaffe i kantina. En stor salatbar var plassert midt i rommet. Jason forteller at her blir den sunne maten subsidiert slik at de ansatte lettere skal velge sunne lunsjer. Men kaffen, den er gratis og alltid klar. Det sørger husets egne kaffebarista for. Bak i rommet er det et stort veggmaleri. Den skal forklare hele historien til Trek og samarbeidet til Waterloo.

Det startet tilbake i 1975

Trek ble etablert vinteren 1975 av Richard Burke og Bevil Hogg. De hadde hver sine sykkelforretninger i Milwaukee og Madison og bestemte seg for å samarbeide om å produsere stålrammer til touring. Produksjonen ble strategisk plassert midt i mellom de to byene i lille Waterloo, og syklene fikk snart navnet Trek, som betyr «den lange ferden.» Det startet i det små i en liten låve. Den lille bedriften så snart behovet for utvidelse og i 1980 skjøt produksjonen virkelig fart da Trek åpnet i nye fabrikklokaler på 2,400 m2. Derifra har Trek opparbeidet seg en posisjon som en av verdens største sykkelprodusenter. De er markedsleder i USA og distributører i hele 90 forskjellige land over 6 kontinent.

Utsmykninger fra noen av Trek Athletes

Etter en kaffe er vi i gang med den guidede touren. Vi starter i en åpent entré. Et uhøytidelig møtested. Noen bord og krakker. Veggene er utsmykket med lekre detaljer fra noens av Treks mest meriterte utøvere. Både drakta og startnummeret til Jens Voigt er bevart. Hans uvaskede Trek Checkpoint fra grusrittet Dirty Kansas ligner foruroligende mye på sykkelen jeg syklet på til Polen i desember. Med aerobars og alt. Bare en hel del større. Jens er jo en stor mann!

En annen velkjent sykkel var sykkelen til Sven Nys, som regnes som tidenes beste Cyclocrossrytter. Også Emily Battys konkurransesykkel stod til uvasket og til pynt.

Arbeidslokale

Men det var ikke et museum dette her, men et aktivt arbeidslokale. Vi går videre inn i korridorene og passerer noen store åpne kontorlandskap. Det ene er kontoret til kundekonsulentene. Et annet til alle som driver med design. Et er for markedsavdelingen og de som jobber med IT, webdesign og foto. Et for ingeniørene som jobber med produktutvikling. Det er mange her, til tross for at klokka allerede var 3.30 p.m. og de som første startet arbeidsdagen så tidlig som klokka 5 a.m.

YRENDE ARBEID: Det kan se forvekslende likt ut som en fabrikk ved første øyekast, men det er mye aktivitet i det store kontorlandskapet.

– Hvor mange er det som egentlig jobber her, måtte jeg spørre.
– Vi har 900 ansatte her i Wisconsin og globalt finner du omtrent 2500 ansatte står på lønningslisten til Trek, svarer Jason.

Egenproduksjon av høykvalitets sykler

Jeg får øyne på et spennende rom, «Trek Performance Room.» Dette er kanskje det mest interessante for en aktiv syklist. Her finner man marginal gains. Jeg får ikke ta bilder, sier Jason, det som skjer i dette rommet er hemmelig.

TESTING: Her foregår avansert testing for å gjøre syklene enda bedre.

Heller ikke i neste rom får jeg ta bilder. Lakkeringsrommet. Det er visstnok endel rammer som har et helt unikt design som ikke er til salgs enda. Jeg klarer ikke å peke dem ut, men fargerikt er det. Syklene blir stadig freshere og stiligere. Tiden der alt skulle være sort og anonymt er for lengst forbi.

Outsourcing av rammeproduksjonen

Trek startet produksjonen i USA og har tviholdt på nasjonal produsering av sykler. Helt frem til det siste året har Treks Hi-End sykler enda vært produsert i USA. Kjøpte du en Madone eller Emonda SRL fra 2016 stod det nok Made in USA. I 2016 var Trek enda USAs største tilbyder av nasjonalt produserte sykler og fabrikkerte omlag 25 000 sykler til det amerikanske markedet. Totalt lå produksjonen internasjonalt på 1,3 millioner sykler. I det prispressede markedet har Trek, som mange andre, måtte outsource rammeproduksjonen til Taiwan og Kina. Hjulserien Aeolus XXX er enda produsert i Wisconsin. Selv om størstedelen av produksjonen nå gjøres i Asia skal alle Hi-End produkt bygges og kvalitetssikres i USA. De testes og monteres opp for hånd av hundrevis av arbeidere. Det har vært viktig å utvikle effektiv drift. Arbeidsstudier har gjort at timebruken per produkt har gått ned med mange prosent de siste årene. Men det tar tid å bygge et kvalitetsprodukt. Kun rundt 40-50 sykler bygges her daglig, og for en av verdens største produsenter høres det ikke ut som så mye. Men så koster jo også en førsteklasses Madone 9.9 over 120.000 norske kroner i butikk, så greit at det gjøres ordentlig.

KVALITETSSIKRES: Alle High-End produkt skal bygges og kvalitetssikres her i USA.

Arbeiderne skal ivaretas

Hadde Trek kun tenkt profitt kunne kanskje driften vært intensivert ytterligere, men det har alltid vært viktig at en effektiv produksjon ikke skal gå utover de ansatte. Alt handler om å skape et godt arbeidsmiljø. Dette blir synlig nå som Jason tar meg med til fabrikkens eget treningssenter. Her finnes gode fasiliteter for å trene styrke, klatring, saltrening og ikke minst sykkeltrening. Både ved rulle eller spinning. Eller utendørs. Det er selvfølgelig gode forhold for innendørs parkering av sykler, vaskeanlegg og garderober med rene håndklær for alle. Det er også lege og fysio i lokalet, sånn i tilfelle man blir overivrig i treningen. Sjeldent har jeg sett slik tilrettelegging for aktivitet i arbeidsdagen.

GYM: De ansatte oppfordres til å trene i arbeidstiden.

– Det er et stort fokus på helse og godt arbeidsmiljø. Vi oppfordres til å trene i løpet av arbeidsdagen, så de fleste tar en liten økt når det passer seg innimellom arbeidet, forteller Jason. Han fortsetter:
– Mange sykler til jobb hver dag, og om sommeren er det også et godt nettverk av veier eller stier rett i nærheten. Vi har også egne lunch rides ett par ganger i uken, der det nærmest blir uhøytidelige bedriftsmesterskap. Du bør bli med å sette standarden en dag til sommeren!

Det frister, men akkurat nå er det ikke akkurat landeveisføre. Jeg har blitt invitert av Matt, ansvarlig for salg i Canada, om å bli med på en fatbiketur i Treks egenproduserte løyper noen kilometer bortenfor i morgen, før jeg setter kursen tilbake til Dallas. Jeg gleder meg.

REKKE OG RAD: De ansattes sykler pryder veggene langs korridoren inne i lokalet.

Omvisningen fortsetter og vi passerer rekker med de ansattes egne sykler, før vi er ved hjulbyggerrommet. Her blir hjul plassert på et samlebånd og hver eike monteres manuelt. Før utlevering plasseres hjulene i en maskin som sjekker at spennet er rett og at hjulene tåler kraften og belastningen de vil utsettes for av kjøperen. Det er ganske fascinerende å se hvor mange trinn som gjøres i en hjulproduksjon.

HJULPRODUKSJON: Topphjulene til Trek, Bontrager, produseres her i Waterloo.

Første prioritet: Kvalitet

– Vi har et eget serviceteam som tar seg av reklamasjoner, men som vi sier, jo mindre jobb de gjør jo bedre er det, for det betyr bare at det er er færre problem hos forbrukerne. Vårt mål er langvarig kvalitet og at disse servicefolkene skal ha mest mulig fritid. Så vi vil forsikre oss om at våre produkter er i 100% før vi sender dem ut til våre forhandlere.

Kompleksiteten til en karbonramme

Vi nærmer oss slutten, men Jason vil først vise meg et veggbilde.
– Vet du hva dette er?
– Det ser ut som små utklippede tøylapper, men siden de har mønster kanskje det er ubehandlede karbonfiber?
– Dette er alle bitene satt sammen for å lage en Madone! Det er forsket grundig og nøye planlagt hvordan man skal sette sammen fibrene for å få mest mulig stivhet og fleksibilitet og skape høyere fart og økt komfort.
– Wow, det er jo rene puslespillet det der, svarer jeg.
– Karbonrammene er OCLV (Optimum Compaction, Low Void). Kort betyr det optimal sammenpresset og lav tomhet.

Ved å holde luften mellom lagene på under 1% så skapes en utrolig sterk vegg/ konstruksjon som tåler alt. For hver 1% med luft mellom lagene, forringes kvaliteten på konstruksjon med 10%. Så skal det bli ordentlig bra må det gjøres mest stor nøyaktighet. Det ligger altså litt forskning og prøving bak. Vi strekker oss etter stadig forbedring, forklarer Jason.

MANGE DELER: Det er ikke bare-bare å lage en karbonramme.

Det er mitt første besøk i en sykkelfabrikk, men jeg har latt meg imponere over profesjonaliteten og detaljene i produksjonen. Like mye har jeg latt meg begeistre over hvordan Trek tar hånd om sine medarbeidere. Det virker som de som jobber her trives. I det vi er tilbake i kantina for å avslutte touren får vi beskjed om at vi må sette oss litt til unna om 10 minutter, for det skal lages en videoreportasje av Trek Cafés hjemmelagde cookie.

Det passer egentlig bra, for Logan, som jobber med globalt salg og er ansvarlig inn mot blant annet Norge, har invitert meg på middag på en lokal bar i sentrum av Madison. Waterloo er omtrent 35 kilometer fra Madison, så det gir meg akkurat tiden til å stikke innom mitt overnattingssted før jeg skal møte Logan ved Wisconsin State Capitol.

STATE CAPITOL: Det ble også bittelitt tid til turisme i Madison.

D2: En annerledes besøk hos Trek Factory

WISCONSIN, DAG 2: Jeg er igjen på vei til Waterloo etter en god natts søvn på AirBnB i Madison. Jeg bodde hos en vennlig eldre dame, som var glad i å snakke. Selvfølgelig hyggelig det, men det gjorde at jeg faktisk ble noen minutter sen til gårsdagens middag med Logan på The Old Fashioned i Madison. Ikke at det virket å gjøre noe, Logan tok i mot meg med åpne armer og vi satte oss ved bardisken og fikk servert lokalbrygget øl og tradisjonell mat. Cheese Curds, fritert ost, var forrett, mens Wisconsin Bratwurst ble hovedrett. Kanskje ikke det sunneste i verden, men jeg antar – skal man overleve i denne kulden må man ha litt å gå på. En morsomt kuriositet var at bartenderen var av norsk opphav og hadde familie fra Telemark.

Logan hadde selv syklet aktivt og hadde bakgrunn fra et spansk elitelag tilbake fra 2000- tallet. Vi hadde nok å snakke om, både om verdier, opplevelser, sykkel- og dopinghistorie. Best bet jeg meg kanskje merke til Tour of Americas Dairyland, en gaterittserie over 11 følgende dager i slutten av juni. Jeg ble anbefalt å delta, så jeg får sette det på min bucket list. I det vi avsluttet middagen i 9-tiden dro jeg tilbake for å sove, mens Logan sa han hadde litt jobb å gjøre før kvelden var omme. Litt av en arbeidsmoral.

Fatbiking i Waterloo

Jeg er tilbake til Waterloo og Trek blir jeg tatt i mot med samme smil og åpne armer som dagen i forveien. Austin møter meg og lurer på om jeg likte Madison. Ja, må jeg svare, selv om jeg gjerne skulle fått sett litt mer av byen.

Dagens plan er Fatbiking med Matt. Jeg skal få låne en sykkel og bekledning, og så stikker vi ut i Treks egne løyper bare noen kilometer unna. De er plassert i det samme området som det arrangeres årlig WC i Cyclocross. Det er et flott vintervær. Sol og -5/-6°C. Vi varmer opp med en kaffe og setter så ut, rett fra hovedinngangen.

SMIL OG GLEDE: Når jeg og Matt drar ut på tur er det ingen sure miner å finne.

«The Farm»

Noen kilometer borti veien åpenbarer et stort skilt seg: «The Farm».
Her begynner løypene, forteller Matt og setter avgårde.
– Det er totalt 25 kilometer med singletracks her om sommeren, hører jeg han rope i det han stadig får et større og større forsprang på meg.

Jeg har selv kun forsøkt Fatbike en gang tidligere, og det var på besøk hos Valdres CK. Jeg er derimot litt urutt, og jeg viser ikke frem noen lærebok-sykling.

LES OGSÅ: Tjukken i Valdres

NYDELIG: For noen forhold for Fatbike.

Det er strålende forhold. Faste spor, omtrent en halvmeter brede. Disse må du følge, for utenfor er det løst og umulig å sykle. For en landeveissyklist er det uvanlig å måtte fokusere på sporvalg, og jeg sliter periodevis med å følge Matt. Han har selv syklet mye MTB og er ingen nybegynner. Han forteller meg at han stikker ut hit flere ganger i uken i arbeidstiden, og det er helt ok. Faktisk blir han oppmuntret til å trene i arbeidstiden. Det er ikke verst.

FLYT: Etterhvert fant jeg flyten i skogen.

Etterhvert er finner jeg flyten og kan pushe på. Noen ganger klarer jeg å opparbeide meg en luke til Matt. Men selv om konkurranseinstinktet slår inn holder vi stort sett praten gående og jeg får høre mer om planene til Trek her i Waterloo. De ønsker å kjøpe opp mer land og bygge ut stinettet ytterligere. Det er ansatt en mann som løypeansvarlig for å vedlikeholde og utvikle løypene. Dette må være ganske unikt for en fabrikk.

Vi får testet de beste løypene før vi setter kursen tilbake mot kontoret. Jeg begynte akkurat å finne flyten, men jeg har en lengre reise foran meg tilbake til Chicago, så best å ikke bli her for lenge.

Du har ikke kjørt hardt nok før…

– Offf.., utbryter jeg i det jeg ligger langflat på bakken. Jomen sa jeg smør, brede dekk gir et godt feste i snø, men på is hjelper det lite. En lite elegant måte å avslutte turen på, men både jeg å Matt tar det med et smil.
– Du har ikke kjørt hardt nok før du går på trynet, sier jeg lattermildt. Dette er sykkelglede.

Matt viser meg den gamle låven «The Barn» der det hele startet. Et enkelt lite firkantet bygg, her, langt ute i ingenmannsland i Wisconsin. At dette skulle bli en av verdens største sykkelprodusenter var ingen selvfølge. Det ligger mye innsats, sykkelentusiasme og lidenskap bak Trek. En sjelden vilje til å satse og tro på å lykkes. Og å på veien aldri glemme hva som er viktigst – menneskene. Medarbeiderne og forbrukerne. Som de selv kaller dem, «The Trek Family.»

THE BARN: Det var her i det små i 1975.

Jeg dusjer, tar en rask salat til lunsj, takker for meg og setter meg i Jeep’en mot Chigaco. Det siste jeg ser i det jeg går ut er Treks velkjente motto. Et motto som jeg forstår mer og mer av, nemlig:

«Trek – We believe in bikes.»