Throwback on America

Nå er det straks en måned siden jeg kom hjem fra USA. Da hadde jeg vært i USA i 2,5 måneder. Tiden fløy av gårde. Jeg opplevde mye og følte meg stadig mer og mer velkommen i «Eventyrernes land.»

Det hele startet en februar kveld. Fra Oslo, via London, Miami og til Dallas. Flyet var 2t forsinket, men det virket ikke inn på smilet til Danette som tok i mot meg med åpne armer på flyplassen. Hun var kona til Jim som jeg ble kjent med under Extreme Challenge i Vietnam. Han var selv en syklist, riktignok en mastersyklist, men han ville gjerne ha besøk av meg i McKinney, utenfor Dallas i Texas. Snart hadde Jim også fikset et lag til meg. Og jeg er ikke sen om å takke ja når muligheten byr seg.

Så da var jeg på amerikanske jord, der alt er stort, mulighetene mange og menneskene alltid på jobb. Jeg fikk snart møte lagkameratene mine i Giant Lakeside – Audi McKinney p/b Baylor Scott & White, som var sykkellaget til den lokale sykkelbutikken Cadence Cyclery. Ryttere på litt ulike kategorier, jeg og fire andre var cat 1, altså eliteryttere. En av dem var meksikaner, en annen kanadier, så jeg var ikke eneste utlending.

Snart var jeg i gang med det som skulle bli mitt liv de neste ukene. Sykkelritt med gjengen i Giant Lakeside, trening på flate landeveier, nye venner, og ulike reiser og opplevelser innimellom.

LES OGSÅ: Første dager i Texas

Trek Factory, Waterloo, Wisconsin

Min første reise utenfor Texas var til Trek Factory i Wisconsin. Jeg har faktisk slekt i den nordlige staten, men dessverre fikk jeg ikke møtt dem. Derimot fikk jeg møte en annen familie, the Trek Family.

Det ble en kort visitt i Waterloo, men jeg ble bedre kjent med noen av de ansatte, fikk en guidet tour i produksjonshallen, ikke minst fikk jeg teste Treks egne Fatbike-løyper.

LES MER: Trek Factory

Hope Journey

Mitt største eventyr var utvilsomt Hope Journey. Jeg skulle til California for å sykle Gran Fondo World Tour-rittet Saddleback Gran Fondo, og ønsket å bli bedre kjent med mennesker og kulturen på stedene jeg passerte på veien.

Jeg leide en SUV, som jeg hadde plass til å sove inni, og pakket sykkelen baki. Det ble en real road trip, der jeg stoppet på mange spennende plasser for å sykle og møte tilfeldige mennesker. Jeg ønsket å høre deres historie og dele budskapet om moderne slaveri og arbeidet til Hope for Justice.

LES FØRST: Dette er Hope Journey

FRIHET: En av mange fascinerende mennesker jeg møtte i på veien var denne karen.

I løpet av 11 dager reiste jeg fra Dallas, via Oklahoma, Route 66 i New Mexico, Grand Canyon i Arizona, Las Vegas og Death Valley i Nevada, før jeg ankom Hollywood og Los Angeles i California.

LES OGSÅ: Du vet aldri i Las Vegas

I LA møtte jeg faktisk en kjenning, Christoffer, sønnen til min fars god venn, som bor i Hollywood. Morsomt! I Irvine syklet jeg Saddleback Gran Fondo, et «non-competative race» som ga poeng til sammendraget i Gran Fondo World Tour.

LES MER: Sykkelglede for en god sak i California

På vei hjemover fikk jeg med meg gateritt i Redlands, før jeg igjen vente østover. Først til Mount Lemmon i Tuscon, før El Paso tilbake i Texas. Jeg bodde gratis hos en veldig hyggelig vert ved grensen til Mexico, og ble fristet til å besøke grensen. Det var ganske så enkelt å komme inn til Mexico, men jeg forstod senere at ruten jeg valgte var ikke helt trygg og gikk i områder styrt av farlige kartell. Heldigvis gikk det bra, og jeg fikk også lov til å returnere over grensen tilbake til Amerika.

Besøket i Mexico var en oppvekker for uretten som skjer på grensen, der kartellene har tilrøvet seg frie spillerom, med vold og korrupsjon, for å smugle narkotika og mennesker inn til USA. En påminnelse at kampen for rettferdighet er en pågående kamp, som vi må stå opp for.

SPØKELSESBY: Det var dødt og ødelagt. Slike folk som mannen med hettegenser over hodet var eneste å se.

ANBEFALT LESNING: Tilbakeblikk på Hope Journey


Racing time

Jeg fikk med meg to ritt under Hope Journey, men likevel føltes det som om jeg ikke hadde syklet ritt på lang tid da jeg kom tilbake til Dallas. Det hadde vært så mange inntrykk.

Allerede på lørdagen var jeg derimot i gang igjen, med 3-etapper i Tour of Corsicana. Temporitt, night crit og fellesstart. På vei hjem fikk jeg en ny opplevelse man ofte møter i Texas da en plutselig og kraftig haglestorm kom over da jeg var på motorveien. Jeg klarte å presse meg ut, gjennom kø og trafikkaos og gjemte meg under et tre. Likevel fikk panseret på Jeepen bulker av hagl så store som druer.

Mot helga etter gikk turen til Arkansas for UCI-rittet Joe Martin Stage Race. 4 dager i Fayetteville som bød på tøffe løyper og høy fart. Det var spesielt morsomt å sykle på lag med min spanske trener Jofre og Fernando, som jeg kjenner fra Katalunia, og jeg fikk invitert til å sykle med oss i Giant Lakeside. Verden er ikke stor.


Calmer days

Etter Joe Martin Stage Race roet livet seg veldig. Jeg hadde ingen store ritt på kalenderen de neste 3 ukene, så det var egentlig bare å avstresse og begynne å tenke trening og oppbygging.

Jeg liker meg best på sykkelen, men det var ikke verst å dra på NBA heller!

Derimot ble det ganske så gode uker i Dallas. Jeg begynte å gå i en lokal menighet og fikk venner der. Jeg fikk tid til å bli bedre kjent med det lokale sykkelmiljøet i McKinney. Snart var jeg også dyrepasser for to iltre hunder og tre katter da mine verter, Jim og Danette skulle på 17-dagers jobb- og feriereise til Spania.

Mellom dyreforing og lufting fikk jeg lagt inn en god bolk med trening, bygge sosiale relasjoner, sykle lokale kriterium med mer. Dagene gikk veldig raskt unna. Og snart var Jim og Danette tilbake.

Last push, Tour of the Gila

Siste ordentlige eventyr var Tour of the Gila i Silver City i New Mexico. Jeg dro sammen med Jefferey May, som også er fra Dallas-området og bodde hos en veldig hyggelig vertsfamilie i Silver City. Rittet gikk i høyden, på 2000 m.o.h. så det var fysisk krevende, men mental utrolig god opplevelse. Det var svært gode rammer og et skikkelig trivelig ritt.

LES MER: Tour of the Gila

Jeg møtte også på denne nordmannen. Axel syklet til start for å se meg sykle. God patriotisme!

Å møte en nordmann langt inne i New Mexico var på mange måter en fin overgang til å reise hjem igjen til Norge. Etter Tour of the Gila gikk det over 12 timer kjøring etterfulgt av 22 timer reise før jeg endelig var tilbake på Langhus.

The end or start of something new?

Amerikaoppholdet bød på minner for livet. Jeg er ydmyk og takknemlig for menneskene jeg møtte. Spesielt må jeg takke Jim og Danette som tok i mot meg som deres barn i over 2 måneder. Det føltes på mange måter litt trist å forlate et land og en vennegjeng som virkelig har tatt meg i mot med åpne armer. Jeg føler meg egentlig ganske sikker på at jeg må tilbake, men hvilke planer som ligger for meg, det vet ikke jeg, men det blir spennende å se.

Uansett, Amerika, takk for nå!

Mange nye venner jeg håper å holde kontakten med!