Oppsummering: Sykling for håp i Amerika

Nylig var jeg på en ganske utrolig reise gjennom seks stater i Sørvesten og i to ulike land i løpet av en 11-dagers rundtur. En reise for en god sak, med navnet Hope Journey. Her er oppsummeringen.

Jeg er sikker på at du har hørt om slaveri. Men viste du at det aldri har vært flere slaver enn det er i dag? Moderne slaveri er en global utfordring som forsaker at 25 millioner barn, kvinner og menn rundt hele verden lever et liv der de er frarøvet sin frihet. USA er «Land of the free» og jeg ønsket i løpet av min reise til Los Angeles å møte og høre hva mannen i gata tenker om moderne slaveri. Mitt delmål var Saddleback Gran Fondo i Irvine, rett sør for Los Angeles i California. Det var et veldedighetsritt som samlet inn penger til forskning på barnekreft, og var en del av Gran Fondo World Tour som jeg har vunnet de siste to årene.

Det ville bli en lang kjøretur fra mitt bosted i Dallas, Texas, og det ville bli en altfor tøff påkjenning både mentalt og fysisk om jeg skulle kjøre hele veien i ett strekk. Tross alt, det var estimert til å være 2300 km, en vei. Så jeg ønsket å legge opp til pauser der jeg kunne sykle og se noen av de beste stedene Amerika har å by på, samtidig som jeg ville høre historien til mennesker langs veien.

CALIFORNIA: Jeg møtte hyggelig syklister i Cali.

DAG 1: Familien først i Oklahoma

Min vestgående reise startet grytidlig en mandag morgen i Texas. Jeg hadde en lang dag i bilen, men fikk lagt inn en liten sykkeltur over grensen til Oklahoma. Der møtte jeg noen mennesker på den lokale bensinstasjonen. Jeg snakket litt med dem om verdier og hva som var viktig i livene deres. Det som var viktigst var familien. Å bry seg om sine nærmeste synes jeg er en flott verdi.

OKLAHOMA: PÅ en bensinstasjon møtte jeg Christie.

LES MER FRA DAG 1: Familien først i Oklahoma

DAG 2: Frihet i New Mexico

Jeg overnattet i bilen like over grensen til New Mexico og våknet opp i morgendis. De første timene ble brukt for å nærme meg Albuquerque. Plutselig klarnet tåken opp og jeg var ikke sen med å legge inn en kjørepause og heller ta en sykkeltur før været kunne snu igjen. Jeg syklet ut fra en liten landsby kalt Moriaty. I det jeg startet så jeg et skilt som sa «Route 66, turn left.» Selvfølgelig måtte jeg legge ruten langs den historiske veien og fulgte denne til et sted kaldt Edgewood. Der møtte jeg en interessant karakter, en mann som var kledd som Frihetsgudinnen. Jeg måtte ta en prat med ham. Han gjorde dette som et reklamestunt for å minne folk på å søke hjelp hos det lokale skattefirmaet for spare penger og dermed få mer økonomisk frihet. Jaja, så vi hadde litt ulike saker vi kjempet for, men vi ville i det minste begge sørge for menneskers frihet.

NEW MEXICO: Alt omhandler frihet.

LES FRA DAG 2: Frihet i New Mexico

DAG 3: Isete i Arizona

Jeg våknet opp i bagasjerommet i bilen for andre dag på rad. Denne gangen på et lite sted med navnet Cameroon, like ved Grand Canyon. En kjølig morgen, og det var til og med snø i fjellene. Jeg fikk likevel god utsikt utover det utrolige landskapet. Grand Canyon var litt av et skue.

GRAND VIEW: Grand Canyon bød på god utsikt!

Senere samme dag ankom jeg en Kingston, som kalles «Hjertet av Route 66.» Her så alt ut som på 60-tallet. Jeg la ut på en god sykkeltur til en enda mer historisk by, den lille gullgraverbyen Oatman. Et skikkelig stilig sted, og som å være tilbake i Ville Vesten. Jeg møtte en hyggelig mann fra Montana som fortalte om sine norske røtter.

LES FRA DAG 3: Isete i Arizona 

Om kvelden kjørte jeg inn til Las Vegas, Nevada. Et fascinerende sted for en landsens gutt fra Langhus. Jeg syklet en liten tur i sentrum for å se litt av galskapen som byen tilbyr. Jeg støtter ikke helt verdiene til Sin City, spesielt når man vet det er mange mennesker som utnyttes i sexindustri og lignende her, men det var jo interessant å se den elektriske og byen.

LIGHT: Las Vegas var en elekstisk by – bokstavelig talt.

DAG 4: Death Valley

Dagen startet i Las Vegas og jeg rakk å ta en prat med en av de mange turistene som besøker byen. Jeg fikk en interessant prat med Fred. Han var ikke helt slik jeg hadde forventet han da jeg gikk mot han. Jeg så en røykende gambler som var besatt av spillemaskinen. Nok et bevis på at du aldri skal bedømme en person etter førsteinntrykket.

GAMLING: Fred både røyket og gamblet, men hadde mer kunnskap om verden enn de fleste.

LES FRA DAG 4: Du vet aldri i Las Vegas

Så satte jeg kursen mot Death Valley. På veien dit møtte jeg ett par idealistiske syklister. De hadde lagt om livet sitt, sluttet i jobbene sine for å bli bikepackere (sykketurister) på fulltid. Nå var de på vei fra San Fransisco til Denver. Jeg blir alltid fascinert av mennesker som tørr å gå litt mot strømmen og følge sine drømmer.

INSPIRERENDE: Elena t.v. og Artur t.h.

Etter en kort prat dro jeg videre til Death Valley og det var endelig min tur til å sykle. Jeg startet med å trille ned til -80 meter under havoverflaten, det laveste jeg noen gang har vært. Derifra kunne det bare gå oppover. Jeg syklet helt opp til Dante’s View på 1,667 m.o.h etter nesten 40 kilometer sammenhengende stigning! Utsikten fra toppen utover Death Valley i solnedgang var nydelig, men det ble kjølig. Nedover var en kald opplevelse, men jeg kom meg helskinnet til bilen og satte kursen videre til California.

ZABRISIE POINT: God utsikt utover Death Valley.

DAG 5: I fotsporene til stjernene i Hollywood

Min femte dag bød på siste kjøring inn til Los Angeles der jeg fikk inn en ganske så rå tur tur som tok meg til flere av de verdensberømte stedene vi har sett i filmene. Hollywood-skiltet i fjellene, stjernene i gangfeltet på Walk of Fame-gaten, Santa Barbara og Venice Beach. Jeg må innrømme å jeg ble litt tom for ord når jeg kom til disse stedene. Utrolig kult å kunne krysse dem av bucket listen.

STJERNER VISER VEI: I Hollywood er det stjernespekket.

Jeg avsluttet dagen med å kjøre ned til Irvine og sov i bilen på en Walmart parkeringsplass.

LES FRA DAG 5: Levende i Death Valley, I fotsporene til stjernene i Hollywood

DAG 6: Sykkelglede for den gode sak

Det var dette jeg kom for, nemlig Saddleback Gran Fondo og første ritt i årets Gran Fondo World Tour. Det startet grytidlig klokka 6 a.m og så det passet bra at jeg sov i nærheten. Dette var et non-competative ritt, så det viktigste var å fullføre. Likevel, tidlig ut fra start syklet jeg ifra med 5 andre og vi dannet en ledergruppe som syklet 160 km i godt tempo. Vi kjørte ikke alt vi maktet, så jeg hadde enda tid til å se meg litt om og nyte landskapet, med grønne åser og strandlinje ut mot Stillehavet. En flott dag på sykkelsetet. Om kvelden dro jeg tilbake til Hollywood for å overnatte på gjesterommet til sønnen av min fars kamerat. Christoffer vokste opp i på et småbruk i Ås, men flyttet til LA for å jakte drømmen om å gjøre det stort i filmbransjen. Veldig hyggelig å bli bedre kjent med han og hans kone Fabiola.

CALIFORNIA: Flotte omgivelser for sykling sør for LA.

LES FRA DAG 6: Sykkelglede for den gode sak i California

DAG 7: De uvurderlige frivillige

Å våkne opp i Hollywood er jo litt spesielt, men jeg rakk ikke trekke inn for mye stjernestøv før jeg satte kursen videre. Nå dro jeg østover til Redlands for å sykle gateritt. I USA er slike intense sykkelritt i sentrum svært populære og byr på fartsfylt sykling og godt med publikum. Å være rytter i slike ritt er derfor veldig morro.

Det ble en god opplevelse i Redlands, jeg klarte å ta noen innlagte spurter underveis, før jeg gikk, i ekte Vegas-stil, all-in for å vinne med et soloangrep. Jeg støtet med 5 små runder til mål. Det ble en god luke, men rett før siste runde ble jeg dessverre hentet. Synd, men et godt forsøk. Kanskje går det neste gang? Jeg fortsetter å prøve.

GATERITT: I USA vet de å arrangere kriteriumsritt

Før jeg dro videre rakk jeg en hyggelig prat med noen av de frivillige som gir av sin tid for å bidra til sykkelglede. Dette eventet er viktig for lokalsamfunnet og det er utrolig flott at mennesker gir av sin tid til å hjelpe til – om det er i Redlands eller i Ski. Frivilligheten er viktig.

LES FRA DAG 7: De uvurderlige frivillige bak kullissene

DAG 8: Mot stjernene i Tucson

Jeg rakk noen timer kjøring etter Redlands og våknet dermed opp i Blythe. Etter en morgenkaffe på Starbucks dro jeg videre østover og tilbake inn i Arizona. Det var et nydelig vær og planen var å teste den berømte stigningen Mt Lemmon ved Tucson. Det var et godt stykke dit, så jeg kom meg først på sykkelen klokkka 5 p.m.. Det var varmt, men solen var på vei nedover og jeg var ikke godt nok forberedt på kveldskulden. Spesielt var det kjølig i skyggepartier der det enda lå snø i grøfta. Jeg brukte min norske vikingmentalitet til å pushe meg opp, gjennom kulden, og til toppen på 2500 m.o.h. etter 34 km stigning og 1,660 høydemeter. Litt av en bakke! Jeg klarte likevel å nyte opplevelsen, til tross for en frysende kald utforkjøring ned til bilen. Denne gangen ble det kaldere og mørkere enn i Death Valley.

KAKTUS: Unorske planter i Mt.Lemmon.

LES FRA DAG 8: Opp mot stjernene i Tucson

DAG 9: Gjestfrihet i Texas

Jeg begynte å bli vandt til å sove og våkne opp i bagasjerommet til min leide SUV’en. Nok en natt ble tilbrakt her. Etter morgengry satte jeg igjen kursen østover. Det var igjen flott vær og da jeg kom til ett tettsted i New Mexico, kalt Lordsburg, bestemte jeg meg for å ta en sykkeltur i god tid før solnedgang. Jeg så en passende vei på kartet, og tippet den skulle bli fin å sykle. Derimot forstod jeg raskt at jeg ikke var spesielt velkommen her. Lastebiler sniddet meg i 100 km/t. Ganske utrivelig og jeg så meg mer bakover enn fremover resten av turen. Heldigvis gikk alt vel og jeg fikk en god treningsøkt før jeg igjen dro østover.

Om kvelden kom jeg frem et lite tettsted ikke langt fra El Paso, og rett ved grensen til Mexico. Jeg hadde funnet en nettside der sykkelinteresserte kan registrere seg som verter og tilby overnatting og mat til omreisende syklister. Jeg tok i mot tilbudet til Mary og fikk servert en middag og en god seng å sove i. Utrolig flott gjestfrihet.

GJESTFRIHET: Mary bød på middag og en god seng å sove i.

LES FRA DAG 9: Gjestfrihet i Texas

DAG 10: I gatene til smuglere i Mexico

Å våkne opp så nært Mexico gjør at en eventyrer begynner å drømme om å sette sine bein på andre siden av grensen. Jeg har hørt det er farlig i de meksikanske grenseområdene, men min vert Mary fortalte at de dro ofte over grensen da hun vokse opp. Vi ble enige om at jeg kunne sykle til grenseovergangen og høre litt med de amerikanske vaktene om sikkerheten. Da jeg kom til grensen så jeg ingen vakter og bare fulgte skiltene forbi noen bommer. Plutselig så jeg et stort skilt «Velkommen til Mexico.»

MEXICO: Litt for enkelt å krysse grensen inn til Mexico, så jeg var plutselig over nesten før jeg viste ordet av det.

Jeg hadde sett ut en potensiell løype kvelden i forveien og tok sjansen. Det var en oppsiktsvekkende tur. Jeg passerte falleferdige hus og spøkelsesbyer. Det var knapt et menneske å se. Jeg ble et flere ganger jaget av hissige hunder, men kom meg helskinnet til neste grenseovergang 35 kilometer lenger øst. Der forstod jeg at jeg hadde vært heldig. Den amerikanske grensevakten fortalte meg om at området var styrt at et narkokartell, og var et av de farligste stedene langs grensen. De hadde jaget ut lokalbefolkningen for å ha en åpen smuglerrute av mennesker og narkotika til USA.

SPØKELSESBYER: Falleferdige og forlatte hus.

Seriøst, jeg hadde englevakt og forstår godt nå hvorfor byene var forlatte og falleferdige. Dette var en krigssone.

ANBEFALT LESNING FRA DAG 10: I gatene til smuglere

DAG 11: Tilbakeblikk i Fort Worth

Forrige natt begynte jeg å nærme meg mål i Dallas, men bestemte meg for å ta en ekstra natt i Fort Worth for å sykle innom Stockyards før jeg skulle levere tilbake leiebilen på flyplassen i Dallas.

En utrolig stilig gammel Western-by som var godt bevart siden Lucky Luke vandret ikke altfor langt herifra for nesten 200 år siden. Litt annerledes enn hva jeg har sett på norsk jord.

TILBAKEBLIKK: Stockyards er et perfekt sted for et å tenke tilbake på hva som har vært, og hvor veien bør gå videre.

Etter sykkelturen dro jeg videre for å møte min vert i Dallas, Jim Goodyear, og fikk levert bilen før vi sammen dro videre til gateritt i Fair Park i Dallas. Jeg syklet ikke rittet denne kvelden, men fikk se ekte sykkelglede fra Jim og 100 andre syklister. En perfekt måte å avslutte Hope Journey.

LES FRA DAG 11: Se fremover med et tilbakeblikk på fortiden

Ettertanker på Hope Journey

Det har vært en ganske massiv opplevelse, men jeg har virkelig kost meg. Å både se og sykle på så mange kjente plasser har vært utrolig. Kanskje aller flottest har det vært å møte så mange unike mennesker. Jeg tror på verdien av å forstå andre. Mennesker som kommer fra ulike bakgrunner, som har egne verdier og livssyn. At folk er annerledes enn oss betyr ikke at vi skal distansere oss fra dem, men heller høre på dem, forstå dem og lære fra dem. Vi har alle en viktig historie å fortelle.

At 25 millioner mennesker i dag er fanger i moderne slaveri frarøvet sin frihet, er ikke bare en urettferdighet mot ofrene, men et angrep på menneskeheten. Slike overgrep skjer i Mexico, USA, Afrika over hele verden, ja også i lille Norge. Jeg tror at alle skal ha rett på et fritt liv. Et liv i et samfunn som bygger på frihet, like muligheter, mangfold og solidaritet.

SMIL AV FRIHET: Sykling gir frihet og glede (T.v. Jim og meg).

Sykling er en flott måte å kjenne på en følelsen av frihet og en gyllen mulighet for å møte andre. Med Hope Journey ønsket jeg å skape oppmerksomhet og få oss til å sammen stå opp i mot moderne slaveri. Jeg håper du gå med meg på dette oppdraget.

La oss sammen ende slaveri en gang for alle.

FØLER DU KALLET TIL Å STØTTE: Innsamling til Hope for Justice