De siste årene har en belgisk perle begynt å vise seg i Norge. Cyclocross, fornorsket til sykkelkross og forkortet til CX har virkelig tatt et allerede voksende Sykkel-Norge med storm. I 2013 arrangerte NCF sin første Norgescupserie, og etter 2 år har serien økt i antall ritt og prestisje, med NM som selve høydepunktet. I tillegg arrangeres det flere ritt av den mer folkelige sorten rundt om i landet; Superpokal i Oslo, Trønderkross i Trøndelag, mitt eget Sykkelboden Tour de Ski CX og tidligere var også Cyclocrosscupen i Rogaland et fast innslag. Om ikke dette er nok så er det treningsritt i både Skullerud (Oslo) på mandager og Bærum på onsdager i hele oktober. Det er nesten travlere enn landeveissesongen for den aktive sykkelkrossrytteren.
Det sies at sykkelkross ble dannet tidlig i det 20. århundre etter at flere europeiske ryttere, som konkurrerte mot hverandre på landeveien med start i en by og mål i neste, så sitt snitt til å lage snarveier over jorder og åkre for å spare tid mot sine konkurrenter. Ryttere som gjorde dette utviklet svært gode sykkelferdigheter og når de måtte løpe opp trapper eller hoppe over et gjerde ga det økt blodgjennomstrømning til kalde føtter og tær. Etter som disse fordelene ble kjent ble det stadig mer populært å sykle i mer tekniske løyper. Franke Daniel Gousseau ble inspirert og bidro sterk til at Frankrike arrangerte Nasjonalt Mesterskap i den nye sporten i 1902. I 1910 var også Belgia i gang med Cyclocross og derifra har det bare vokst.
I dag er sporten svært populær i Benelux-landene, spesielt i Belgia. Ellers er CX stort i både USA, Frankrike og Tsjekkia, og mange andre land arrangerer mindre ritt og cuper med god deltakelse. Nettopp i Belgia er sporten virkelig stor. Under de store nasjonale cupene som Superprestige og B-post bank Trofee er det titalls tusen ivrige, smågale og brisne sykkelfans som heier frem rytterne med rop, klapp og ved å kaste øl over dem. Selv om det høres klissete og ubehagelig ut for rytterne er det en del av sjarmen. Sykkelkross er godt over grensen til galskap.
Cyclocrossritt har normalt en varighet på mellom 40-60 minutter og kjøres i en 2-3,5km lang rundløype med innhold av både asfalt, grus og gress. Underveis møter rytterne stadig på utfordringer og hindere, og som rytter får du aldri hvile. Du blir gjerne tvunget til å løpe opp en trapp, hoppe over hindere, sykle i gjørme, sandgroper, bratte knauser og knappe svinger. Løypene er mindre tekniske enn tradisjonelle rundbaneløyper i terrengsykling, men langt mer utfordrende enn landeveissykling. Noen lengre strekker vil likevel favorisere en med bakgrunn i landeveissykling, slik at det blir en morsom og relativt nøytral arena – ideell for å by opp til slag mellom terrengsyklistene og oss landeveissyklister.
Rittene starter som fellesstart og posisjonering er en vesentlig del av sporten. Det kan være utfordrende å avansere, og den første runden forteller ofte hvem som vil kjempe om seieren og hvem som må prøve å unngå å bli tatt igjen med en runde. Startfeltet er snart fordelt utover i hele løypa og uansett hvor man er så er det noen å konkurrere mot.
Sykkelkross tar noe av det beste fra både landeveien og terrenget i en herlig, utfordrende, fartsfylt og publikumsvennlig kombo. Få idrettsarrangement skaper samme gnist og entusiasme blant tilskuere selv om det er 2 grader og pøsregn, og all fornuft tilsier at man burde holdt seg inne ved peisen og heller sett adventskonsert på TV. Sporten gjør rytterne hardbarka, noe man kan se på deres bekledning med syltynne tempodrakter, uten benvarmere, og godt dekket av et 10 cm tykt gjørmelag. Men ikke la deg skremme av de tøffe forholdene, lite er morsommere enn å sladde gjennom svingene, hoppe over hindre og løpe opp stupbratte bakker. Et vanvittig adrenalin-eldorado som gir veldig god trening, både teknisk, mentalt og ikke minst fysisk. Korte spurter og nær makspuls hele tiden gjør deg utrolig bra rustet til 2016-sesongen.
Har du ikke prøvd det har du gått glipp av noe. CX-sesongen er nå, så kom deg ut og prøv!
