Opp mot stjernene i Tucson

Hope Journey tok meg til Tucson der jeg fikk testet den berømte Mt. Tucson.

34 kilometer og 1662 høydemeter. Alt i en sammenhengende bakke. Og det var en episk en.

Dagen min startet i en konteinerbakgård rett utenfor Blythe, ikke langt fra grensen mellom California og Arizona. Jeg hadde registrert meg på warmshowers.org og fant et sted langs ruten jeg kunne stille opp bilen, ta en dusj, låne toalettet og slå opp telt. Jeg hadde ikke telt, men fikk heller legge meg tilbake i bagasjerommet i bilen. Det er ikke så ille å sove i bilen altså. Med setene lagt ned kan jeg ligge fullt utstrekt og selv om det er litt smalt så er det omtrent som å sove i et telt.

Det ble nok en morgen på Starbucks der jeg fikk skrevet litt om siste dag i California, før jeg fulgte kompasset mot øst, retning Tucson. Jeg parkerte rett utenfor Coronado Nasjonalpark, som er der stigningen begynner. Jeg ankom 16.30 og var på sykkelen omtrent kl 17.00. Ja, det tar tid å gjøre seg klar til å sykle. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en løper, men det er frem til jeg setter meg på sykkelen og frihetsfølelsen fra de to hjulene treffer meg.

I går var en virkelig en minneverdig tur. Jeg har to dager bak meg med ritt i California så jeg skulle ta det rolig, og bare finne en god rytme og overleve bakken. Det ville uansett vært en krevende bakke å ta KOM i, da denne tilhører Stravakongen Phil Gaimon.

Å finne en god rytme var ikke vanskelig, snittprosenten var bare 5% og med tusenvis av enorme kaktus langs første del av bakken drømte jeg meg tilbake til den Ville Vesten. Faktisk var det ganske mange ryttere i bakken. Kanskje burde jeg luktet lunten da alle jeg møtte var på vei ned. Det var snart solnedgang og jeg hadde en lang vei opp. Men jeg hadde med gode Bontrager Ion og Flare lys, så jeg fortsatte oppover.

Det var varmt i bunnen, sikkert rundt 27°C og enda varmere i sola. Så jeg kledde meg lett, men hadde med en vest og en buff i lomma for utforkjøringen. Hvor kaldt kunne det egentlig bli når det nå var så varmt?

Det skulle vise seg å bli kaldere enn jeg kunne forestille meg.

Den første delen var virkelig til å nyte. Den bør på en flott utsikt utover Tucson og bød på kaktus og steinblokker utformet som skulpturer langs veien. Veldig kult.

Omtrent 15 kilometer oppi bakken kom jeg til en skyggeside og merket for første gang at luften var frisk. Det var småsurt. Snart bestemte jeg meg for å ta på vesten min og ikke lenge etter tok jeg også buffen rundt hodet. Det ble mye bedre, men mine nakne armer følte fortsatt kulden.

Heldigvis var jeg tilbake i sola ved rundt 20 km. Solen var i ferd med å gå ned. Lyset og solstrålene som varmet forsvant sakte, men sikkert. 15 km opp. Fortsatt var den god utsikt og veldig stilige steinskulpturer, men kaktusene var borte.

Uheldigvis var jeg snart tilbake i skyggesiden og, seriøst, det var snø i grøfta! Smeltevann fra snøen dekket veien, men selv om lave temperatur var vannet enda ikke frøset til is – enda.

Det ble mørkt og mine sykkellys var avgjørende for å gjøre det mulig å se hvor jeg skulle. Jeg passerte et skilt det stod: «Be aware of bears.» All logikk fortalte meg at det kanskje var på tide å snu, men jeg er ikke alltid rasjonell og fortsatte. Jeg ville opp.

Temperaturen fortsatte å falle, men det var ikke så altfor ille oppover, men jeg viste at jeg tilslutt også måtte sykle ned igjen. Det ville bare bli kaldere temperaturer og lenger utforkjøring jo lenge jeg klatret, men fortsatte likevel.

Den jevne stigningsprosenten gjorde fjellet ganske komfortabelt å sykle og jeg slet ikke fysisk i det hele tatt. Det var bare å holde beina i gang. Høydemåleren viste over 2500 m.o.h så høyden skulle kunne påvirke noe, men jeg følte meg ok. Kanskje gjorde kulden at jeg glemte hvordan beina hadde det.

Endelig nådde jeg toppen og tok meg kun tid til et lite bilde i tussmørket. Bildet ble så dårlig at det endte i søppelkassa på datamaskinen.

Så startet jeg nedoverkjøringen for den neste halve timen.

Som forventet ble utforkjøringen iskald. Jeg var veldig obs på potensielt fryst smeltevann, men holdt meg på hjulene. Når det er såpass kjølig er det vanskelig å si om det er best å sykle raskt med mer vindtrekk og effektiv kulde, eller bremse og bruke lenger tid ned. Jeg gikk for alternativ 1. Full gass, foruten i de våte svingene.

Halvveis ned fikk jeg et varmt vindkast fra dalen. Mamma, det var godt. Jeg var i en liten ekstase, men det gjorde det hele enda mer deprimerende da jeg igjen kom inn i et kuldehøl. Jeg klarte å bremse, så hendene mine fungerte, men armene stakk og kjentes som ispinner. Takket være buffen rundt ørende og vindvesten klarte jeg å holde kroppstemperaturen på akseptabelt nivå, så det var aldri noen fare for liv. Det var ikke så ille som da jeg syklet til hytta før jul, under «Riding home for Chrismas.»

Igjen møtte jeg noen varmebølger og høydemeterne fortsatte å gå ned. Det så lovende ut. 10 km til bilen.

Bare 7-8 minutter senere kom jeg ned og hoppet raskt inn i tørre og varmere klær og satte AC-en på full guffe. En suksessoppskrift for å få opp varmen i kroppen.

Ja, det ble en kald tur, men det var en episk en. Jeg kom meg opp, selv om det kanskje hadde vært mer fornuftig å snu halvveis og eller kjøre en annen runde. Men det er slike opplevelser man husker. De som byr litt på følelsen av at man faktisk lever. Jeg kommer alltid til å huske kvelden jeg syklet opp Mt Lemmon.

Å kjenne at man lever – det er frihet og det er godt.


SE STRAVA-FIL: Mt Lemmon

HØR PÅ: Orset Radio Snippet Show p/b Landevei


STØTT HOPE FOR JUSTICE: www.classy.org/fundraiser/1944414