Norgesrekord på HRS 10.000

Jeg velger å poste denne i kveld, men kommer til å gå over i morgen for å redigere og rydde unna skrivefeil.

«Alltid sier du: «I morgen, ja, i morgen vil jeg leve!» Si meg, min venn, når kommer den dagen du snakker om?»

Klokka ringer. 0600. Det er en tidlig morgen i leiligheten på Sløvika Camping her jeg har ladet opp til dagens rekordforsøk. Nydelige omgivelser ned mot Randsfjorden.

Det er min 28. bursdag i dag. De sier man skal kose seg på bursdagen. Slappe av, nyte livet og spise kake. Jeg har andre planer for dagen. Den starter med havregrøt og kaffe.

Dennis sitter også rundt frokostbordet. I dag skal han være min uvurdelige hjelpemann. Jeg ble kjent med han under Jotunheimen Rundt og han har fra da vært en veldig god støttespiller. Sørlendingen brenner for det mentale aspektet ved idretten. Bli bevisst på hvem du er, dine mål og ikke minst hvordan oppnå målene sine. I dag handler alt om å finne roen, rytmen og flyten.

Morgengry på vakre Sløvika Camping.

«Begynnelsen er den viktigste delen av arbeidet»

Vi ankommer Lynnebakka i soloppgang. 4 grader, men tørre veier. 30 minutter til start.

En bonde forteller om at han har hørt om at det skal være rekordforsøk i bakken og lurer på om vi skal være med. Dennis gløder og forteller om galskapen som venter. Han er minst like motivert som meg. Inspirasjon. Bonden ler og ønsker oss lykke til.

Trek Emonda’en er i form etter justering og overhaling på Sørensen Sport for to dager siden. Det er bare å pumpe luft og smøre kjedet. 7 bar og et tynt lag med Muck-Off wet lube. Det er fare for at regnet kommer.

12 Squeezy o,5 flasker er med.

– Shit, jeg glemte å fylle flaskene med vann. Er det mulig å være så sløv. Heldigvis har jeg en 5 liters vanndunk.

Dennis beroliger meg.

– Null stress, dette ordner jeg. Bare gjør deg klar du.

Han tar hånd om esken med mat. Den er fylt til randen av økologiske barer og gel fra Squeezy, økologisk brød fra Markset, Crampfix, koffeintabletter, cola og Vestlandslefser. Riktignok er vi på Østlandet. Mer presist Hadeland, langt unna fjord og sjø.

– Gratulerer med dagen!

Amir roper i det han vender og igjen setter kursen oppover Lynnebakka. Edson følger hakk i hjel. Disse gutta skal være med på leken denne septemberdagen. 30 ganger opp de 3,7 km med 338 høydemeter. Det gir et snitt på 9% og det finnes lenger partier med 12-13%. Gutta var også på Sløvika Camping, men dro grytidlig i dag for å tjuvstarte før hanen gol. De har syklet fra klokka 06 og startet med temperaturer ned mot frysepunktet. De er enda gærnere enn meg. Mer inspirasjon. Jeg gleder meg til å bli med i bakken.

LES OGSÅ: En historie om å klare mer enn du tror

Ett par skilt som forteller «Sykkelritt pågår» settes ut. Nå blir det alvor. En espresso på styrten og jeg er i gang.

10.000 høydemeter igjen.

Amir er allerede godt i gang når jeg starter (Foto: Kent Erik Harridsleff).

«Planer er bare gode intensjoner med mindre de umiddelbart blir omsatt i hardt arbeid»

17:25. Perfekt fart og akkurat etter skjema til 11 timer i det jeg når toppen etter en runde. Stein Magnus tok meg i mot med norske flagg. Veldig trivelig!

Sjeldent har jeg gått så systematisk til verks. Jeg har regnet opp og ned på rundetider, fart og wattverdier. At rekordforsøket skulle gjennomføres i Lynnebakka er heller ingen tilfeldighet. Det er en ganske så lang og bratt bakke, som gir mange høydemeter på kilometeren. Utforkjøringen er ganske enkel og kun en skikkelig sving der du må bremse. Bakken ligger idyllisk til rett over Gran, og utsikten er upåklagelig. Noen bønder er på dyresanking ellers er det lite trafikk og raske forhold. Temperaturen er lav, men med god bekledning kan jeg ikke klage. Jeg er forberedt.

Proper Planning Prevents Piss Poor Performance
– Dennis Oxaas

SE GJERNE: Excel-skjema med rundetider

«Vær ulykkelig. Eller motiver deg selv. Uansett hva som må gjøres, så er det alltid ditt valg»

De første rundene går som en lek. Nå har også Jan Kjell kommet til bakken. Jeg sykler litt raskere enn skjema og får beskjed om å roe meg. 21.30 på runden. Men jeg begynner å merke at jeg mangler litt seighet. Etter en veldig god treningsperiode i august pådro jeg meg en hjernerystelse som satte meg tilbake noen uker. Heldigvis gikk det over til Tour of Poyang Lake i Kina og jeg fikk syklet alle 11 etappene selv om toppformen ikke var helt der. Læreboka skulle tilsi at jeg skulle ha en overkompensasjon nå og en liten formutløsning.

LES OGSÅ: Rockestjerner på turné i Kina

En flott høstdag i Lynnebakka (Foto: Astrid Orset)

– Venga, venga!

Edson roper i det han passerer meg på vei ned. Aldri før har han syklet over 2000 høydemeter på en tur og nå forsøker han seg på Everesting. Jeg er imponert. Kanskje kan han også klare dagens mål om 8850 høydemeter. Det ville være en vanvittig prestasjon. Bare at han forsøker i kulden er nok til å gi han en haug med heder og ære.

Edson i godt driv (Foto: Kent Erik Harridsleff)

– Kjør, Jonas!

Amir er også godt i gang. Han syklet 350 ganger opp Tryvann i august. 350 ganger ja. Det er helt sykt. Han gjorde det for å vise at ingenting er umulig. Vi mennesker har ikke godt av å leve i vår lille komfortable boble. Vi må utfordre oss seg og utvide våre grenser. Bare å se Amir motiverer. Han veltet forrige helg og slo hodet ganske kraftig. Han har bandasje i panna. Kanskje burde han ikke syklet i dag, medisinsk sett. Men så lenge han ikke opplever kvalme og uvelhet er det vel nogenlunde ok. Men jeg vil ikke stoppe han – jeg vet at han er på en reise. En indre reise mot en bevissthet for hvem han virkelig er. Den mentale vandringen vil jeg ikke ta fra ham.

Fra Lynnebakka (Foto: Astrid Orset)

«Hvis du vil gjøre verden til et bedre sted, se på deg selv og gjør noe med det»

Jeg nærmer meg 1/3 og allerede merker jeg at jeg ikke har min beste dag. Tankene blir mer negative, selv om jeg forsøker å konsentrere meg, slappe av og ikke tenke for mye. Tiden går saktere og saktere.

– Hvorfor skal jeg bruke bursdagen min på dette?

Jeg har det siste året blitt mer bevisst på hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Vi påvirker alle hverandre. Mitt største ønske er å kunne være til positiv inspirasjon for andre.

Jeg tror på forbilder. Jeg tror tror de er viktige for oss. Jeg tror de er med på å forme hvem vi er.
– Mitt eget sitat

«Å se at du inspirerer andre styrker selvfølelsen og livslysten»

Fra jeg var liten har jeg alltid hatt noen å se opp til. Når man blir voksen glemmer mange sine forbilder. Kanskje fordi man forstår at disse idolene heller ikke er perfekte. Eller kanskje man blir altfor selvopptatt. Forstå meg rett, man skal være tilfreds med seg selv, men vi kan alle strebe etter å bli litt bedre på noen områder.

Mange idrettsutøvere blir ekstremt selvopptatte. Alt handler om sin egen prestasjon og sitt resultat. Hvorfor skal vi dyrke frem slike personligheter? Kanskje gjenspeiler det samfunnet. Et samfunn der alt handler om suksess og å fremstå vellykket. Det er en illusjon og skaper tapere.

Jeg ønsker å være en idrettsutøver etter den norske idrettens kjerneverdier. Spre idrettsglede, god helse og et godt fellesskap. Fysisk aktivitet gjør noe mer deg. Det er viktig for utvikling av fysiske og kognitive egenskaper. I mine øyne skal idrettsutøvere stå for disse verdiene. At utøvere velger å promotere helseskadelige energidrikker og miljøfiendtlige bedrifter, ta ulovlige snarveier, tråkke på motstandere og guddommeliggjøre seg selv er en syk trend som jeg aldri vil være med på.

«Aldri undervurder den verdifulle og viktige innflytelsen du har på ethvert menneske du møter. For slik du fremstår i dag har en sterk effekt på morgendagen»

Jeg brenner for å utrette noe positivt med min karriere. Om man kan være med å gjøre noe godt for andre – hvor bra er ikke det?

Under Hope Challenge hørte jeg for første gang om Hope for Justice som jobber mot moderne slaveri. Jeg ble bedre kjent med organisasjonen og ønsket å bli med på Extreme Challenge mellom Kambodsja og Vietnam der vi skal bli bedre kjent med arbeidet i «Lille-India.» I forbindelse med denne turen skal jeg samle inn hele 100.000 kroner til opprettelsen av et nytt hovedkontor i Vietnam, slik at enda flere kan hjelpes. Tross alt, det finnes 25 millioner mennesker som lever fanget i tvangsarbeid, prostitusjon eller menneskehandel og vi kan utgjøre en forskjell. Derfor valgte jeg å engasjere meg.

LES OGSÅ: Norgesrekord i Hope Challenge 

«En leder må lede. Der noen ser hindringer ser han muligheter»

Da jeg mistet rekorden min 3. september til Daniel Ingebo (11t 36min) var jeg først litt skuffet. Men under enhver motgang finnes en mulighet, og det var noe som sa til meg at her kan vi virkelig igjen sette Hope for Justice på dagsorden.

Den 29.september har jeg bursdag. En perfekt dag å rette fokus på andre enn seg selv. Hva om jeg tar tilbake Norgesrekorden og virkelig beviser at ingen fjell er for store til å flyttes?

Mange viste interesse for idéen min og så var jeg her.

«Den eneste grunnen til at du er lykkelig er fordi du velger å være lykkelig. Lykke er et valg, det samme er lidelse»

Regnet klarte ikke å holde seg unna. Jeg forstår godt at det ville se hva for noe galskap som foregår her i denne stupbratte bakken, men jeg hadde helst sett at det holdt seg unna. Starten min hadde godt bra, men nå ble det tyngre. Kneet har begynt å verke. Energi er ikke som i sted. Det er vanskelig å spise i utforbakken fordi det er såpass bratt og man må bremse og holde på styret. Og oppover trenger man oksygen. Det er enda 6000 høydemeter igjen.

28 år i dag, jeg begynner å bli ordentlig voksen. Er jeg der jeg ønsker å være i livet? Mange av mine barndomsvenner er godt etablert med kone, barn, hus og bil. Ikke har jeg kjæreste, barn, leilighet eller egen bil engang. Jeg har nok å være trist over til å bli deprimert. Vi har vel alle områder av livet som vi kunne ønsket at var bedre? Ikke alt er perfekt, men jeg velger å ha fokus på de gode sidene av livet. Lykke er et valg, og jeg velger å være lykkelig.

Det går lettere nå. Jeg finner en flyt som jeg kan holde. Jeg ser ut på landskapet. Trekker inn landbruksduft. Regnet har gitt seg og det begynner å tørke opp. Dennis spiller musikk på toppen. Straks halvveis.

Der er også foreldrene mine med en stor banner! Så utrolig hyggelig å se dem her.

«Historien om frihet er en historie om motstand»

Jeg viste på forhånd at de første ti rundene ville gå relativt lett. Mellom runde 10 og 20 ville det bli tyngre. Det ville være den mentale utfordringen. De siste 10 ville bare være selve nedtellingen.

Jeg har gått mer og mer over til cola for å få i meg enda lettere sukker. Det er neppe det smarte i det lange løp, men det kjennes mest fristende der og da. Dennis passer likevel på at jeg husker å spise litt variert. Jeg kjører på med 200 mg koffein for å være på hugget de siste 3 timene.

Squeezy-produkt, Markset, banan, radio med mer. Kaken er til etterpå (Foto: Kent Erik Harridsleff)

Jeg har ikke stoppet en eneste gang. Eller jo, jeg stoppet for 30 sekunder for å pisse og ytterligere 1 minutt på toppen for å skifte jakke og buff. Ellers har jeg holdt det gående. Pause har jeg ikke tid til. Da er det bedre å sykle sakte.

Både Amir og Edson holder fortsatt drivet. Jeg ser at de begge også er mer berørt. Edson hilser nesten ikke og Amir smiler ikke. Og han smiler jo alltid. Jeg forsøker fortsatt å rope et heiarop når jeg passerer dem. Ikke fordi jeg føler for det, men jeg har bestemt meg for at det skal jeg gjøre. Jeg tror det også er viktig for meg selv – selv om det der og da føles ut som bortkasting av krefter.

(Foto: Kent Erik Harridsleff)

«Vi vil aldri forstå alt det gode et enkel smil kan utrette»

Det er en unådig bakke. Jo saktere det går jo tyngre blir det. Jeg startet med å ligge på rundt 280w. Nå klarer jeg kun 255w opp bakken. Heldigvis ligger jeg enda godt innenfor rekordtid, og holder jeg farten vil jeg fullføre på 11 timer. 22:25 på runden. Litt lenger tid opp enn antatt, men litt raskere ned. Kadensen min blir kun rundt 55. Det er veldig lavt. Jeg byttet kassett til 11-30t på Sørensen Sport for å få lettere gir, men jeg burde hatt 32 tenner eller en krankring på 36 i stedet for 39.

Ketil har også vært en tur innom bakken. Egentlig skulle han sykle, men en luftveisinfeksjon gjorde at han måtte nøye seg med å ta noen bilder. Han er en bra fyr som likevel drar fra Bærum og helt til Hadeland for å heie. De fleste «vanlige» hadde nok bare blitt hjemme og sutret. Jeg digger folk som setter av tid for å støtte andre. Disse menneskene er for meg store forbilder.

Det finnes flere ildsjeler også her i bakken. Noen jeg aldri har sett før, men det er likevel ekstremt hyggelig at de har tatt turen. Det varmer godt i den sure høstluften som nå ligger rundt 5 grader på toppen. Nå kommer også min barndomskamerat Kent Erik. Herlig!

Plutselig var det også fire syklister i bakken. Sivert Botten satser sykling på NTG Kongsvinger, men kommer fra Gran. Han var ute på langtur og hørte at jeg var her i bakken og tok turen for å bli med på ett par runder. Vi har aldri møttes før, men  vi sykler ett par runder sammen. Jeg glemmer hvor sliten jeg er, og tiden løper. En skikkelig motivasjonsboost! Sivert triller så hjem og jeg går inn i de siste 7 rundene.

Selskap av Sivert (Foto: Ketil Wendelbo Aanesen)

«Bak alle oppfylte drømmer ligger inspirasjon – og hardt arbeid»

– Du må lade telefonen din, roper Stein Magnus fra bilvinduet.

Han har hytte på Lygna og har vært der noen timer, men nå er han tilbake. Lørenskogmannen er hovedpersonen bak Hope Challenge og skal være med til Kambodsja og Vietnam i slutten av oktober. I tillegg driver han et eget selskap, EFCT, som selger produkter fra Wahoo. Jeg har delt min lokasjon ved hjelp av min sykkelcomputer, Wahoo Elemnt, og mobil hele dagen slik at alle kan følge med. Jeg hører det er mange som følger, noe som er veldig hyggelig. Men nå er signalene dårlig og mobilen må lades. EFCT har lovet 10.000 kr til min innsamling til Hope for Justice om jeg tar rekorden, det gir meg noen ekstra watt i beina.

Stein Magnus deler ivrig syklingen på Facebook live. Dette er etter målgang. Trykk på bilde og se eventen på Facebook der alle videoene ble delt (Foto: Kent Erik Harridsleff)

«Utholdenhet er konsentrert tålmodighet»

Jeg går inn mot de siste 5 rundene. Det føles som jeg er på oppløpet, men Dennis tvinger meg til å spise mer brød og ta ekstra crampfix. Tross alt er det enda nesten 2 timer igjen. Men det er lys i enden av tunnelen. Det går mot slutten og jeg oser av motivasjon. Kneet verker, men ikke verre enn at dette går fint. Jeg har musikk på mobilen og danser så godt det lar seg gjøre oppover til colombiansk reggaeton. Jeg er i flytsonen.

Når man konkurrerer på ultrakonkurranser blir tiden abstrakt. Tiden går sakte og fort på en gang. De siste timene har flydd av gårde, men samtidig står tiden stille. Det er en merkelig følelse. Hvorfor vi moderne mennesker skal være så opptatt av denne klokke-oppfinnelsen er faktisk et mysterium.

Jeg ser hyppig på denne klokken. 9:45 og 8850 høydemeter. Jeg har fullført Everesting! Nå er det bare selve parademarsjen de siste 4 rundene til 10.000 høydemeter.

(Foto: Kent Erik Harridsleff)

«Den som graver etter skatter i sitt indre, finner i hvert fall til slutt et hull som ikke var der fra før.»

Jeg tenker jeg skal kjøre på litt ekstra de siste rundene, men jeg har ingenting å gå på. Jeg ligger helt på limit, føler jeg. Det er alltid mer på lager, men jeg klarer ikke å grave dypere i dag. Jeg startet ved soloppgang og nå er sola er på vei ned. Det har vært en tung dag, men nå går det mot slutten.

Helt presist trengte jeg 29,6 runder. Dennis maner meg til å sykle hele den siste runden for «sikkerhetsskyld.» Jeg forsøker å legge på litt ekstra watt og klarer å sykle bakkens første 200 hm med 280w. Det var mer i tanken.

Jeg når 10.000 høydemeter på 10.57:24 til ny norgesrekord med 39 minutter!

De siste hundre og trettiåtte høydemeterne blir en ren følelsesmessig opptur. Jeg jubler høylytt alene, gir high-five til alle langs veien og samler også nok energi til en liten spurt til toppen der jeg blir tatt i mot med banner, flagg, kake og gratulasjoner. Jeg er så glad. Både for å være i mål og å ha klart rekorden. Jeg gir alle en klem – kjente og ukjente.

I mål på 10:57:24. Trykk på bildet for å se filen på Strava (Foto: Kent Erik Harridsleff).

I det jeg stopper merker jeg hvor sliten jeg er. Jeg klarer så vidt å skifte. Jeg hadde tenkt å blir med Amir og Edson på deres siste runder, men i det jeg setter meg ned så klarer jeg ikke å mobilisere til en runde til.

Snart kommer Amir opp og har fullført Everesting. Han er gråtkvalt. Dette er en emosjonell opplevelse. At han har klart 8850 hm er helt rått.

Amir og jeg (Foto: Kent Erik Harridsleff)

«Å gi opp betyr ikke alltid at du er svak. Noen ganger betyr det at du er sterk nok til å gi slipp.»

Det er blitt mørkt og enda kaldere. Edson fortsetter. Han har besøk av hele familien, og er fast bestemt på å fullføre. Men vi stopper han. Det er ikke forsvarlig. Gradestokken viser 3 grader. Han er på 7800 og har kun 3,5 runder igjen. Men noen ganger må man innse at nok er nok, selv om han sliter med å akseptere at han bør gi seg. Det er ikke verdt å satse livet i høstmørket. Neste år klarer du det lett, Edson!

(Foto: Kent Erik Harridsleff)

«Ekte styrke kommer ikke fra å vinne. Slitet du må gjennomgå gir deg styrke»

Jeg er stolt over denne dagen. Jeg tenker ikke spesielt over min egen prestasjon, selv om jeg sikkert bør være fornøyd med den. Mest stolt er jeg over de andre som var med på dette. Jeg er stolt over Edson og Amir. Det de gjorde var enormt og en utrolig prestasjon. Jeg er stolt over å kjenne så mange bra mennesker. Mennesker som brukte sin fritid og sine penger for å reise og støtte rekordforsøket. Slike folk ser jeg opp til. De som viser engasjement for andre enn seg selv.

(Foto: Kent Erik Harridsleff)

Her har jeg også mye å lære. Derfor er jeg også veldig glad for at jeg har lovet å være med Extreme Challenge. At jeg skal være med å bidra til at vi sammen kan utgjøre en positiv forandring i verden. Man trenger ikke reise helt til Asia for å utgjøre en forskjell. Man må bare flytte litt fokus fra seg selv, åpne øynene og se rundt seg. Være der for andre. Man kan gjøre mye for å hjelpe i lokalsamfunnet eller nasjonalt. Vi bør alle forsøke å være flinke til å sette av noen kroner hver måned til å støtte gode prosjekter. Det kan vi velge å ha råd til vi som bor i Norge.

Denne rekorden er dedikert til Hope for Justice og arbeidet mot moderne slaveri. Jeg håper du vil avse en slant til å hjelpe de som er frarøvet sin frihet.

STØTT INNSAMLINGEN PÅ FACEBOOK: Jonas’ innsamling for Hope for Justice

DU KAN OGSÅ GI MED VIPPS: Hope for Justice: Extreme Challenge Vietnam

Takk til dere som møtte opp i Lynnebakka. Uten dere hadde jeg ikke klart det. Jeg er utrolig takknemlig!

Takk også til dere som har fulgt med på sosiale medier. Det har vært en glede å lese igjennom alle de gode ordene dere har delt. Takk til EFCT for støtten. Takk til Økologisk Norge som også har lovet å støtte. Stor takk til alle private som har gitt noen av sine opptjente kroner til å hjelpe andre. Dere utgjør alle en stor forskjell for barn og unge som er frarøvet sin frihet.

Og vi som er så heldige å ha vår frihet, husk å bruk den!

(Foto: Kent Erik Harridsleff)

(Sitatene i underoverskiftene er hentet fra: Marcus Valerius Martialis, Platon, Peter Drucker, Wayne Dyer, Michael Jackson, ukjent, David Vaughan, ukjent, Miguel Angel Ruiz, Woodrow Wilson, Mor Teresa, Paulo Coelho, Thomas Carlyle, Arne Hirdman, Arnold Schwarzenegger)