L’Etape du Mareritt

På søndag skulle 15.000 deltakere få drømme seg bort under L’Etape du Tour. Rittet er identisk med etappe 20 i Tour de France, der stjernene gjester 27.juli og årets Tour vil avgjøres. På søndag skulle bredden få prøve seg, noen relativt spreke, andre med både 10, 20 og 30 kg for mye på magen. Men likt var det for alle – en mulighet til å drømme seg bort og fantasere om at man er en deltaker i selve Tour de France. Men det ble ikke bare en vakker drøm.

Det var nesten som en drøm (Foto: Sportograf)

Start ved hanegal

Bakerst av 1000 ryttere i startpulje 1 stod jeg i grønn drakt for å representere Green Cycling Norway. Ved siden av meg stod Jon Breivold. Jeg hadde invitert med meg Bygdøy-rytteren fra Greverud til å sykle da franske kollegaer i Green Cycling – Eco Cyclo hadde ett par ekstra startnummer. Til tross for at det fantes 15.000 startplasser hadde disse gått som varme croissanter og når vi fikk tilbud om startnummer måtte vi takke ja.

Nå nærmet det seg startskudd. Klokka var sju. Det var i løpet av de neste 135 kilometerne det skulle avgjøres. Men det føltes nesten om en seier bare å få stille til start.

Når Didi «The Devil» viser seg før start vitnes det om en seig dag. (Foto: Sportograf)

En ond sirkel

Uflaks følger ofte uflaks. Det samme er det med stress. Det blir en ond sirkel. Det hadde vært svært krevende siste to dager. Fredagen startet ved at vi syklet fra vårt bosted i Saint-Jean-du-Maurienne til Albertville. Her skulle vi opp på scenen sammen med våre franske venner for å snakke om forsøpling. Green Cycling – Eco Cycle jobber inn mot ASO og andre arrangører med å sikre bærekraftige og søppelfrie sykkelritt over hele Frankrike. Vi møtte dem i den oppsatte sykkellandsbyen og stod på scenen der vi forkynte grønne verdier og at vi ønsket null forsøpling. ASO har vært tydelige på at forsøpling fører til diskvalifikasjon. Hard straff, men vi er helt enige – det er ingen grunn til å forsøple selv om man er i et sykkelritt.

Green Cycling snakker om å unngå forsøpling på scenen i L’Etape du Tour. (Foto: Green Cycling – Eco Cyclo)

Jon og jeg satt noen påfølgende timer på den «grønne standen» og delte ut egne små søppelbager man kunne feste på sykkelen til å ha avfallet, før vi hentet startnummer og snakket med ulike produsenter og syklister. I 17-tiden satt vi kursen hjemover, men hoppet på toget halvveis for å spare beina.

Jon og jeg satt på stand for å dele ut søppelbager alle deltakere. (Foto: Green Cycling Norway)

Det ble likevel en lang dag i varmen, og selv om det var givende så jeg frem mot en roligere dag på lørdagen, dagen før dagen.

Katastrofen inntreffer

Vi startet dagen med en liten sykkeltur oppover dalen. Da skjedde det som ikke måtte skje. Jon skulle justere setehøyden og strammet til setepinneklemmen. I det han dro til knakk hele skruen rett av. I tillegg hadde selve klemmen sprukket. Problemet måtte løses fort.

Greverud-gutten tok opp jakten på de omkringliggende sykkelbutikkene og fant en mekaniker som tok sjansen på at han skulle få det til. Jon skulle bare komme tilbake i 18-tiden. I mens tog jeg toget til Chambery for å plukke opp en leiebil som ville bli nyttig under morgendagens transport.

Jeg rakk de siste minuttene av Tour de France da jeg kom hjem med en Renault Clio. Frykten var at det ikke skulle være plass til all bagasjen, for vi måtte dra rett til Chambery etter morgendagens ritt. Men det fikk vi sjekke senere. Først dro vi til sykkelbutikken og ble møtt av lovende ord.

Mekanikeren smilte og sa sykkelen skulle være i orden for morgendagen nå, men Jon burde bytte klemmen når han var tilbake i Norge. Gleden varte derimot kort, for tilbake i leiligheten, da Jon skulle justere setehøyden til normalen smalt det igjen – klemmen var nå knukket tvers av.

Nå var det ingen hell på sykkelbutikken og i hui og hast bestemte vi oss for å igjen dra til sykkellandsbyen for å spørre etter hjelp, forhåpentligvis ville vi rekke det før området stengte.

Vi klarte det og ankom 15 minutter før stengetid, men det var ikke mye til hjelp å finne. De fleste standene var allerede godt nedpakkede og sykkelleie-boden var borte.

Vi kjørte den knappe timen tilbake til Saint-Jean-du-Maurienne småskuffet. 2t kjøring og 30 min løping rundt i landsbyen var bortkastet. Alternativet var nå at Jon syklet stående på sin egen sykkel hele veien, om han ikke hadde flaks tidlig på morgenen dagen etter. Men selv med lånesykkel kunne det bli vanskelig å ordne det logistikkmessige, for vi hadde knappe halvannen time etter rittet på å komme oss inn i bilen og starte kjøreturen mot Chambery, og minst en time av den ville gå til å sykle ned fjellet fra målbyen Val Thorens.

Morgendagens ritt skulle avsluttes i Vall Thorens. (Foto: Sportograf)

Logistikkpuslespill

Når vi satt rundt middagsbordet og karboloadet med ris og bønner kom Jon på idéen å høre med Jonas Ellingsen. Min navnebror hadde også syklet forrige helgs Trilogie du Maurienne og der hadde vi fått uvurdelig hjelp av hans foreldre. De hadde kjørt i timesvis på de smale fjellveiene for å kunne lange flasker i varmen. Ryktene gikk på at faren hans hadde en enkel leiesykkel.

Det ble snart bekreftet, faren hadde en ekstra sykkel. Det skulle være både mulig å låne den og de skulle klare å finne plass i bilen til å transportere den til start. Den eneste ulempen var at det var størrelse 58, altså ganske stor til Jon, 180 på strømpelesten. Det var ingen toppsykkel, men bedre enn ingen sykkel, og bedre enn å stå og sykle hele veien om han måtte bruke sin egen.

Så hadde vi en sykkel, men hvordan skulle vi få den levert etter rittet? Vi ble enige om at vi måtte finne en måte å få satt bilen ved bunnen av den avsluttende bakken slik at vi bare kunne trille ned, pakke raskt og dra etter rittet. Vi hadde ikke tid til å sykle tilbake til start ved Albertville. Dermed hadde planen blitt at vi skulle kjøre grytidlig, i 03-tiden, til Aigueblance og varme opp med å sykle de 25 km til start. Da ville vi i alle fall kunne komme oss til bilen etter rittet.

Men nå, grunnet lånesykkelen, måtte nok Jon hoppe av bilen i Albertville og jeg kjøre til Aigueblance og så sykle alene på ukjente veier til starten, grytidlig i tussmørket. Det vegret jeg meg litt for.

Igjen ble foreldrene Ellingsen løsningen da de påtok seg å kjøre bilen for oss etter start og parkere den ved Super U i Aigueblance. Nøkkelen skulle der legges på hjulet og jeg var dypt takknemlig for at jeg slapp den ekstra sykkelturen før soloppgang.

Det kom til å bli krevende bare å sykle i morgen, men vi hadde litt mer enn denne tøffe profilen å tenke på. (Foto: L’Etape du Tour)

Men helt i mål var vi ikke, hvordan skulle vi få Jon fra mål og ned til bilen? Det endte med en løsning der Jon skulle sykle på den lånte sykkelen helt ned til bilen og Jonas (Ellingsen) måtte da bli med og overta sykkelen ved Super U i påvente av at hans foreldre skulle komme og plukke han opp.

Foreldrene skulle kjøre mot rittets kjøreretning tidlig etter vår start i Albertville og dermed kunne stå midtveis i rittet med langing ved Cote de Longefoy. Løypen var totalt stengt for trafikk fra de første rytterne nærmet seg og til de siste var passert, så de ville ikke kunne møte Jonas før timer senere. Heldigvis for oss var Jonas utrolig hjelpsom og kunne ta sykkelrammen (Jon brukte sine egne konkurransehjul) med til en nærliggende café og vente på foreldrene der.

Det var umåtelig mye logistikk som skulle gå opp, men det så ut som vi hadde en plan. Men om den ville være vanntett var ikke godt å si. Bare en punktering eller en annen form for forsinkelse og vi var på tynn is.

Det var mer enn eviglange bakker som skulle gjøre denne dagen krevende. (Foto: Sportograf)

2 minutter i bakleksa allerede før start

Så var vi i Albertville. Det så en periode svært vanskelig ut å få med to sykkelbager, to sykler og annen bagasje i vår lille Renault Clio, men etter 30 minutter stressfull pakking og romstering, som endte med demontering av sykkelbag og sykkel, så fikk vi plass til alt. Jon måtte ha en stor 20-kilos bag på beina og sikten til sidespeilet for meg som sjåfør var under all kritikk. Men vi hadde ikke tid til å tenke sikkerhet, nå hadde vi lagt en plan og kunne ikke vike med mer enn fem minutter lenger.

Vi kom trygt frem til startområdet, en time før start. Jeg rakk både å montere opp min sykkel, kle meg i sykkelklærne og gå på toalettet, mens Jon forberedte seg til rask innjustering av leiesykkelen.

Når det er 15.000 som skal sykle så blir det gjerne litt kaos i området rundt start. Det var ikke så enkelt for far Ellingsen å manøvere seg frem til der vi hadde parkert. Jon ble mer og mer stresset, naturlig nok, men han holdt overraskende godt roen. Jeg følte nesten at jeg tok på meg stadig mer av hans stress.

Heldigvis ankom far Ellingsen med rett over halvtimen til start, og pedaler, bremseklosser og hjul ble byttet. Nå var det bare å justere setehøyden. Jeg krysset fingrene, men denne gangen gikk det heldigvis bra. Sykkelen var sånn nogenlunde klar. 17 minutter på sju trillet vi til start. 14 minutter før start stod vi på startstreken, eller riktignok noen hundremetere bak. Det var allerede 998 andre syklister som hadde stelt seg opp foran. De første hadde stått klare godt over timen allerede.

Så stod vi på start, helt bakerst. Det var ikke bare-bare å komme dit. (Foto: Jonas Orset)

Jon vurderte å justere litt mer på setehøyden, men jeg frarådet han å tenke mer på setehøyde nå – tenkt om det igjen hadde skjedd noe?

Startskuddet gikk klokka sju og omtrent 2 minutter senere kunne vi passere startlinja og ta opp jakten på teten.

Godt kjør helt fra start (Foto: Sportograf)

Sikk-sakk

Sjeldent har jeg startet et ritt så offensivt uten om å være i nærheten av å støte ifra. Her handlet det om å sykle sikk-sakk mellom ryttere på alle nivå. Etter ett par kilometer startet første stigning, en tre kilometers bakke med 5-6 %.

Jeg pushet på oppover og fløy forbi syklister. Jeg tenkte jeg hadde god fart, men ikke mer enn at snart kom Jon forbi. Jeg la meg på hjul og vi avanserte videre.

Over toppen gikk det litt nedover før en gruppe samlet seg. Feltet hadde sprukket og vi måtte tette luken opp. Det var få ryttere som var dravillige, og jeg måtte gjøre endel jobb. Jon kom opp til meg jeg så han manglet flasker. Han hadde mistet begge flaskene ved fartsdumpene like etter start. Jeg ga han min ene.

Litt senere gikk Jon og en annen ifra over en knaus og klarte etterhvert å kjøre seg opp til teten.

Første virkelige bakke var Cormet de Roselend på 20 km og 6%. Rett i inngangen på stigningen hentet vi hovedfeltets bakre del. Noen kom bakfra og prøvde å kjøre seg frem. Andre, som hadde vært foran, stoppet nærmest opp. Det var litt kaotisk og bare å finne sin egen fart i denne maurtuen. Det intense starten min hadde kostet. Og denne bakken var lang.

Det var langt, men pent opp til Cormet de Roselend. (Foto: Sportograf)

Gale-Mathias og fjellgeiter

Rittet gikk sin gang. På toppen av Col de Roselend måtte jeg stoppe på en matstasjon for å fylle min ene flaske før jeg suste nedover. Det var en rask utforkjøring. Jeg hentet mange ryttere og trodde jeg kjørte lynfort helt til det var jeg som ble sust forbi av en galning.

Rittets andre lange bakke Col de Longefoy (Foto: Sportograf)

Ikke så altfor lenge etter var dagens andre bakke var i gang. Col de Longefoy. Jeg satt fint med i gruppen som hadde dannet seg etter utforkjøringen. Det var litt ulike ryttere, jeg klarte ikke helt å bestemme om de var gode til tross for at noen av dem så litt rufsete ut, eller om jeg satt med amatører. Jeg håper og tror det hovedsakelig var det første, for det var relativt tungt og henge på oppover og nedover mot Moutiers gikk det igjen unna. Det var en teknisk utforkjøring nedover, men jeg holdt meg på hjulene med god margin. Godt var det, vi hadde ikke råd til noen form for uhell i dag. Jeg håpet også Jon tok det fornuftig på den litt enklere og lånte sykkelen. Ingen grunn til å satse hodestups, i hvert fall om ikke han ikke kjempet om seieren.

Det var forsåvidt ikke umulig at Jon ville være en av rittets sterkeste. Tross alt, forrige helg vant han Trilogie du Maurienne ganske overlegent med 4 minutter på siste etappen. Men med en sykkel på 9 kg så var det nok bare en vill fantasi. En uvirkelig drøm i drømmenes ritt.

Jon var sterk og vant Trilogie du Maurienne (Foto: Gran Fondo World Tour)

Marerittet begynner?

Takket være ypperlig soigneurinnsats fra familien Ellingsen startet jeg Val Thorens med to flasker. Det kunne trenges når bakken var 33,4 km med snitt på 5,5%.

Skiltet viste 34 km til Val Thorens og det var det lett å bli litt overveldet, og depressiv. Her var bare å finne flyten og smøre seg med tålmodighet. Egentlig følte jeg meg ok de første kilometerne av bakken, og sammen med 2-3 andre begynte vi å kjøre fra resten av gruppen. Riktignok var vi såpass langt bak teten, så det handlet egentlig bare om å komme seg til mål. Jo raskere, jo bedre, for da kunne man stoppe smerten.

Det begynner å bli seigt. (Foto: Sportograf)

For det begynte å bli vondt i beina, men også korsryggen min begynte å bli veldig stiv. Jeg har tydeligvis ikke syklet nok lange bakker i år, så dette ble litt uvant.

Oppover bakken ble det seigere og seigere. Det nærmet seg godt over 30 grader og i solen stekte det bra. Og kilometerne gikk ikke fort unna. Skikkelig selvpining.

Tigget vann

Jeg måtte stoppe utenfor en lokal bar for å tigge om vann. Takknemligheten var stor når jeg fikk tilbake iskaldt vann og energien begynte å komme litt tilbake.

Ikke så lenge etter begynte en landsby å vise seg langt oppe i fjellet. Det så ikke så veldig langt ut opp dit, men det tok sin tid. Her var det få som enda hadde bra watt i pedalene. For meg handlet det bare om å slite seg videre opp til mål for å kunne avslutte slitet.

Lite snø i skiheisen denne varme sommerdagen (Foto: Sportograf)

Flamme Rouge

Jeg passerte det røde flagget. Straks i mål. Når man ser målstreken kommer ofte energien litt tilbake, og spesielt da det kom en bitteliten nedoverbakke var jeg full av lyst til å spurte over målstreken.

Det var tusener av tilskuere og god stemning opp hele bakken egentlig, men spesielt var det trøkk like før målseilet. Jeg ble inspirert.

Men de siste 500m bød på en seig knekker og all fart stoppet momentant. Det var bare å knekke seg over streken. Der ble jeg dyttet oppover av ASOs egne servicefolk og ledet over til serveringen. Tiden min hadde vært 5t og 27 minutter og jeg ble nummer 92 totalt i rittet av 15.000 deltakere.

Endelig målgang (Foto: Sportograf)

Eventet hadde vært storslått med helt stengte veier, service- og drikkestasjoner, tilskuere og fin natur. Matbordet etter målgang var derimot ikke så mye å skryte av, men litt mer vann og et rundstykke (uten pålegg) var likevel kjærkomment.

Rittet fortsatte for Jon og meg

Jeg rakk ikke sole meg på toppen lenge før jeg møtte Jon. Han hadde fullført med stil på en 20.plass, men det var selvfølgelig litt surt at han ikke fikk benyttet sin egen sykkel for belgieren som ble nummer 2 hadde Jon slått ganske klart forrige helg. Kanskje kunne det indikere at med egen fungerende sykkel kunne Jon kjempet om seieren.

Vi kunne ikke snakke for lenge om rittet, men satte kursen nedover til bilen i bånn av den lange bakken.

På vei ned måtte vi ta det pent, for vi møtte på en kontinuerlig flyt av ryttere som jobbet seg oppover. Det var som et sammenhengende eviglangt felt, stort sett med 2-3 ryttere i bredden og sjeldent luft mellom båtene. Aldri før har jeg sett så mange syklister. Ganske rått. Den ene mer sliten enn den andre.

Vel nede i Aigueblance fant vi bilen og uten å skifte måtte jeg gå rett i gang med å pakke sykkelen i sykkelbagen. Det tok omtrent 20 minutter jeg hadde og akkurat nok tid. Heldigvis kom også Jonas Ellingsen slik at Jon fikk levert tilbake sykkelrammen. Min navnebror hadde syklet sterkt lenge og kunne fort kopiert sin 3.plass fra 2017, men fikk det litt tungt i høyden på slutten. Uansett sterk sykling og Jonas ble nummer 12.

Straks etter sykkelen var nedpakket og bagene stuet inn i bilen kjørte vi ned til elveleiet og hoppet i vannet. Jeg var full av salt og klissete sportsdrikke, så det var meget godt med et forfriskende bad, selv om det var såpass kjølig at det knapt ble mer enn en rask dukkert. Vi hadde omtrent tre små minutter på å vaske oss før vi måtte starte kjøreturen til Chambery.

Selv etter målgang kunne det føles som Didi stod over oss. (Foto: Sportograf).

Enden er nær

Når enden er nært er alltid godt. Det ble selvfølgelig igjen travelt, vi rakk akkurat å ankomme Chambery, fylle opp drivstoff i leiebilen, pakke ut all bagasje, gamble på at vi fant godkjent gateparkering, og levere bilnøklene i en avtalt hotelresepsjon før flybussen kom. Alt dette i 35°C og svetten rant. Kroppen var i høygir etter syklingen og det hjalp ikke med alt dette tidspresset. Bussen måtte vi rekke, og vi var heldigivis på plass og fikk pustet ut to minutter før avgang. Jon hadde rukket å bestille bussbilletter under kjøreturen til Chambery. Nå begynte alt å se lyst ut.

Dette logisikkpuslespillet virket å gå opp. Men bussen startet ikke og det var som en badstue inni den. Sjåføren prøvde å starte bilen flere ganger. Motoren var ikke helt frisk. Etter fem minutter med forsøk fikk han endelig kjas på kjerra, og så var vi på veien. Geneve neste.

Vi ankom flyplassen og for første gang siden klokken fire på morgenen hadde vi mer enn fem minutter før vi skulle rekke noe. Vi hadde god tid. En uvanlig følelse etter tre dager med et intenst program. Vi fikk skiftet svette t-skjorter før vi sjekket inn, fant en matbit, og til slutt kunne sette oss ved gaten.

Det var en travel dag og endelig var alt i orden. Pappa sendte melding at han kunne hente oss på Oslo Lufthavn når vi ankom godt over midnatt, så det gikk mot en god ende på denne labyrinten.

Takket være høyere makter gikk alt bra (Foto: Sportograf)

At de også ropte meg opp på «Last call» i Geneve da jeg stod og fylte vann i flasken min symboliserte på mange måter denne dagen. Og at jeg fortsatt rakk å boarde flyet var tegnet på at vi nærmet oss mållinjen på denne rubiks kube av en dag.

Hele dagen hadde bestått av små marginer. Det var så mye som kunne satt en stopper på det stramme tidsskjemaet. Men det gikk. En lykkelig slutt.

Vakker natur i L’Etape du Tour og en lykkelig slutt (Foto: Sportograf)

Neste gang legger jeg inn litt større sikkerhetsmargin for maken til stressende dag skal man lete lenge etter. Et mareritt av en dag. En dag som egentlig skulle være en drøm. Det ble en vond drøm som jeg heldigvis kunne våkne opp av i min egen seng den neste morgenen.

Men jeg får ta med meg minnene av majestetiske fjell og utrolige veier og glede meg til å snart se rytterne i Tour de France slite seg gjennom den samme traséen. Forhåpentligvis blir det annen spenning enn et logistikkdrama som utspiller seg da.

  • Stein Arvid Lid

    Fin rittrapport! Inspirerende å lese om dine sykkel eventyr. Kjør på 🙂

    • Takk, Stein Arvid! Hyggelig med tilbakemelding 🙂