Kriteriumsritt er størst i USA

Hvert land har sin egen sykkelkultur

Hvert land har sin egen sykkelkultur og egne forståelse av hvilke kvaliteter som er viktige. For eksempel i Belgia er det kermis som teller for amatørene, der kjørestyrke kombinert med eksplosivitet er avgjørende. Helst skal rittene være så brutale at man kommer inn en og en til målstreken. Etter rittet er det ikke uvanlig med frituur, rijstaart og en Duvel. Gjerne i sykkelklær. De klassiske bildene får du fra Rita Thienpond, entusiasten som laster opp minst 400 bilder i alle slags vinkler og med varierende kvalitet, rett etter målgang.

I Kazakstan er du en helt om du fullfører løypen på 80 km og du kan da vente deg både medaljer og diplom. Festmåltidet står klart etter målgang, det samme med drikkevarene (som er sterkere enn en belgisk øl). Kumis (hestemelk) er nok for de mest hardbarka, men russisk kaviar og Mypalau (sauehjerne) er for alle. Tradisjonell musikk og dans skal du heller ikke se bort i fra at du blir lurt med på.

FESTMAT: I Kazakhstan ble det bydd opp til skikkelig festmåltid etter rittet.

For mange i Norge handler det om å sykle lengst mulig. Den Store Styrkeprøven eller Jotunheimen Rundt er kanskje de største testene, der bare å fullføre er en bragd. Grillmat, boller og brus er vel den vanligste «post-race» maten, og det er vanlig å se ryttere sove ved matbordene eller ligge langstrakte på gressplenen rett bortenfor etter rittet.

HVIL: Mange må ta naturlig nok ta seg en hvil etter Trondheim-Oslo. Trykk på bildet for å se video fra NRK.

American Crits

I USA er det crits som er det store. Crits eller criterium races kalles på norsk gateritt og brorparten av konkurransene i Statene er slike. Mange byer arrangerer årlige gateritt i sentrum av byene, og rundt flere av storbyene finnes det trenings-kriteriumsritt hver tirsdag, onsdag og torsdag. 

Crits foregår på lukkede områder og er helt avstengt fra trafikk. De er langt enklere å arrangere enn vanlige landeveisritt, som er en et stort pluss for arrangøren.

Du finner ryttere på alle nivåer, kvinner og menn, barn og eldre, og de ulike nivåene har sine egne klasser. Det er ikke uvanlig med flere hundretalls ryttere på en kveld, fordelt over ulike startpuljer. Løypene er 1-2 km lange og kan by på endel svinger, men i forhold til i norske gateritt så er disse lite teknisk krevende, og farten blir derfor høy. Varigheten er vanligvis mellom 30-75 minutter avhengig av hvilken klasse du sykler. Startkontigentet ligger gjerne på rundt $50 for aktive ritt, og $30 for treningsritt. Endel av pengene går riktignok til premiepenger, så i eliteklassene er det ikke uvanlig med rundt $1500 i premier, som deles hiarkisk mellom de ti første.

KIDS: Alle er velkomne og har egne startklasser i USA. (foto: Tour of Corsicana)

Stemning, mat og after-bike

USA er glad i å lage stemning på eventene sine, og det er alltid høytalere med god musikk. Jeg har opplevd både country, rock, electronica og reggaeton. Om du likevel ikke digger musikken kan du alltids lytte til den ivrige speakeren isteden. 

Etter rittene tar gjerne rytterne seg noe kaldt å drikke og blir ofte med på festen som tilskuere eller partyløver. Det er matvogner som selger Tex-Mex, hot dogs, pizza eller burgere, så man trenger ikke gå sulten. 

Derimot kan du ikke forvente bedre sanitære fasiliteter enn mobile toalettkabiner, og garderobemulighetene er det få av. Rittene omtales som «Rain or shine»-event, men blir det regn er det begredelig oppmøte og da får du toalettene omtrent for deg selv.

I motsetning til Norge, der det er om-og-gjøre å komme seg først hjem etter rittet, så blir mange igjen for å ta en forfriskende drikk, en matbit mens man skryter og ler av egne prestasjoner fra rittet, før enkelte begynner å bevege ømme muskler til rytmene fra høytalerne. Slik formes ofte et godt og uhøytidelig fellesskap blant syklistene i miljøet. Om hurtigmat, voksendrikk og dans i svette sykkelklær er beste restitusjonen er en annen diskusjon. Men det er upretensiøst, en lav terskel for å bli med og det skapes et fellesskap på tvers av nivåer og startklasser. 

Fleredagers og gode premiepenger

Crits er så stort i USA og det finnes mange rittserier der kun med gateritt. Mange har sikkert hørt om Superweek. 7000 deltakere over 17 dager. Dessverre finner du denne cupen nå kun i historiebøkene, men kortere versjoner som Tour of the Dairyland i Wisconsin (10 dager), Intelligentsia i Chicago (10 dager) og Speed week (7 dager) arrangeres enda.

Faktisk er Crits så stort at det er laget en egen USA Crits serie, og det gir i manges øyne større prestisje og premiering å gjøre det godt her enn i nasjonale ritt. Det som USA Crits først å fremst har lykkes med er å gjøre sykkelrittene attraktive for publikum. Disse eventene samler titusenvis av feststemte fans, og det er en elektrisk stemning rundt løypa. Selve eliten starter ofte sent på kvelden, slik at det er mørkt og det settes opp flomlys som virkelig setter rytterne i «rampelyset» og skaper stilige rammer. 

Sammenlagtvinneren kan cashe inn en fin-fin pengepremie på $100,000. Også enkeltrittene har gode premier, gjerne summer på over $10,000, likt for kvinner og menn. Derfor kan man jo forstå at det frister for mange å satse på gateritt.

NIGHT: Tour of Corsicana i Texas (foto: Tour of Corsicana)

Sykkelkultur

Crits er svært populært i USA. De er korte, intensive, og publikumsvennlige. Det er ulike nivåer og klasser, noe for enhver syklist. Ikke minst er atmosfæren og festligheten rundt løypen noe som gjør at ryttere ønsker å være med. Og når det i tillegg er mer enn heder å ære å kjempe om får rittene høy prioritet i kalenderen til amerikanske syklister.

I Amerika er crits ekte sykkelkultur!