Kina – Årets største opplevelse

Det begynner å høres ut som en klisje. Jeg har tross alt vært i Kina tre ganger før. Syklet Tour of Poyang Lake tre ganger før. Levd ukesvis på kinamat tre ganger før. Tatt den eviglange flyreisen 6 ganger før. Skulle det være noe vits å gjøre alt enda en gang?

Med fjorårets tragedie i minnet

Det var med blandede følelse jeg ankom Kina. Det var deilig å være tilbake. I varmen, med den kaotiske trafikken, med alle de små menneskene rundt meg. Samtidig var det en guffen magefølelse. Det var nok fjorårets tragedie, et minne jeg nærmest hadde glemt helt, men som ble friskere når jeg først var tilbake. Å se en konkurrent og kamerat krasje og ligge død i veien like foran meg var en brutal opplevelse. Spesielt bildene var hodeskadene var ille. Da var det godt å komme seg vekk og hjem igjen.

Nå var jeg likevel tilbake i Kina.

LES OGSÅ: Kina – Store topper og dype bunner

Så annerledes, men samme verden

Varmen og den fuktige luften slo i mot meg og var det første som virkelig tegnet på at nå var vi i et annet land, en annen verden. CCN, en sportsklesprodusent i Shenzhen, ordnet alt. Flybillettene var dekket, vi ble tatt godt i mot i Hong Kong i en limousine (MPV Van), kjørt over grensen til Shenzhen (bare passering av grensen kostet 1000,-) før booket inn på et godt hotel like ved Shenzhen Airport. Jeg hadde i år med meg lagkamerat fra IK Hero, Sindre Bjerkestrand Haugsvær og svenske Hannes Bergström Frisk. Laget ble komplementert med to ukrainere og en australier. Våre to menn i støtteapparatet, Lulu og Davy, var kinesere.

Å være vestlig i Kina betyr at du blir behandlet som VIP.

Nesten to dager i Shenzhen bød på anledning til å sykle i trafikken, spise lokalmat (med stor risiko for matforgiftning) og irritere seg over manglende engelskkunnskaper og serviceinnstilling blant de ansatte. Kinesere gjør de oppgavene de er satt til, men ikke det spor mer.

LES MER OM: Kinesere i trafikken & Kinamat i Kina 

Det er mange man må dele veien med i Shenzhen.

På vei til Nanchang

Laget var samlet i Shenzhen og vi skulle fly videre til Nanchang. Innsjekk tok tid. Sikkerhetskontrollene var rotete. Men vi kom oss gjennom og etter frisk løping til gaten var vi ombord. Etter 2t flyving fikk vi beskjeden. Det var dårlig vær i Nanchang og vi måtte snu. Tilbake til Shenzhen. 4t flytur til ingen nytte.

Flyselskapet booket alle inn på et hotell. Kl 02 var vi i seng. Kl 06 ringte telefonen for å vekke oss. Frokosten var så dårlig at ikke engang kineserne gadd å spise.

En av rytterne sa på spøk: – We should rather go to McDonalds.
Arno, en av våre kinesiske hjelpere svarte med kinesisk aksent: – You want McDonalds? Okey, one moment. 

Før vi hadde tenkt oss om kom han tilbake med 10 kopper McCoffee og frokosttoast. De er effektive mennesker, når de først får en konkret oppgave.

Evening show

Tilbake på Shenzhen Airport. Sjekket inn bagasje og gjennom sikkerhetskontrollen. Som vanlig en lang prosess. Så en seig beskjed på flyplassen; avgang utsatt på ubestemt tid på grunn av mekaniske problem.

I Kina er de futuristiske. Jeg fikk prøvd organisk juice, hodemassasje–hjelm og ikke minst virtual reality-maske, mens vi ventet. Virtual Reality-masken (med bevegelige stoler) var så ekte at jeg ble sykt kvalm av berg-o-dalbanen jeg fulgte i videoen. Så vidt jeg orket fritert ris på restauranten. På restauranten kom også Colin, sjefen for CCN. Han skulle egentlig dra etter oss, men nå plutselig, grunnet vår 18t forsinkelse hadde han tatt oss igjen. Colin er en legende. Meget hyggelig fyr og svært betalingssterk.

Det er lett å få gulfeber…

Gulfeber

Til slutt ankom vi Shenzhen. Vi ble mottatt av frivillige studenter på flyplassen. Blant dem Anna. Noen ting som skjer i Kina bør jo bli i landet, men det er vel fair å si at vi hadde en god kjemi i fjor. Jeg ble tatt av gulfeber. Uten tvil. Tankene om et liv i Kina slo meg. Men jeg dro hjem. En annen rytter som var med i fjorårets ritt, en australier, dro derimot tilbake. Han ble sammen med Anna og bor nå med henne i Nanchang. Respekt.

Etter nye timer venting på flyplassen rakk jeg både å bli kjent med ryttere fra Kenya og USA. Poyang Lake tiltrekker seg lag og ryttere fra alle verdensdeler (utenom Antarktis). Det er ganske unikt.

Vi kom tilslutt frem.

En time etter vi kom til hotellet var det kveldsshow foran et større publikum. Alle rytterne skulle presenteres. I garderoben var det rene reunionsfesten for meg. Så mange kjente ryttere fra tidligere år. Venner jeg ikke har sett siden i fjor. Å sykle 2-ukersritt er nesten som å være på leirskole i 2 uker. Du bor, spiser og konkurrerer med de samme menneskene hver dag.

Etappene går sin gang

Når først touren var i gang går man raskt inn i en egen verden. En verden fri fra forstyrrelser fra det som skjer i utlandet. Det var knapt jeg fikk med meg hvem som vant valget i Norge. Et nettverk blokkert for Facebook, Instagram, Google og WhatsApp må ta noe av skylden. Et internett der WeChat regjerer. WeChat blir bedre for hver dag. Kanskje tar det Norge med storm en dag. Da er jeg allerede klar.

Nye hoteller og restauranter daglig. Maten er god, men full av oljer og sauser. Det er aldri godt å vite om den er trygg eller gir magebesvær. Risen bør være trygg. Er det noe de kan her er det jo å koke ris. Litt vanskelig å spise ris med spisepinner da. Det er stort sett mulig å velge gaffel, men er man i Kina føles det mer naturlig å velge pinner. Drikke til maten? Cola, Sprite eller varm te. Jeg tar vanligvis med meg en flaske vann. Det er bedre.

Dagene går. Opp kl 06.30. Frokost 07. Tilbake på rommet 07.30. Skift og toalettbesøk. Avreise til start kl 08. Innskrivning 08.30. Rittstart 09.00.

Første etappe startet tirsdag 12.september og jeg var førstemann til å angripe.

Offensiv uten marginer på min side

Rittene er raske, harde og krevende. Formen min var bra, så jeg kunne virkelig være med å sette preg på rittene. Likevel var det vanskelig med noen resultater. Men jeg var nær. I mine øyne var jeg mange etapper kun marginer unna å våre i det avgjørende bruddet. På etappe 10 var jeg i det avgjørende bruddet og følte meg sterk. Jeg gikk solo med 10 km igjen. Det holdt i 2 km. Så tok varmen meg. Jeg mistet alt trøkket. Selv om jeg lå som nr 3 med 3 km igjen ble jeg hentet av hele 10 ryttere og 13 i mål. Stang ut.

Siste etappe var jeg i dagens morgenbrudd. Vi ble tilslutt hentet, men jeg forsøkte i det minste. Slik kan rittet oppsummeres fra start til slutt for meg; Bra form, gode forsøk, men ingen suksess.

SE: Alle etapper fra Tour of Poyang Lake

Etter rittene var det tilbake på hotellet. Dusj og lunsj før vi kl 15.00 ble busset til neste hotell. En daglig transfer stort sett på rundt to timer – fire på det lengste. Ved ankom nytt hotell var det middag før lagmøte kl 20.00. Kl 21 var det leggetid.

Sånn gikk dagene.

Det er mye folk langs løypen.
Hele løypen er pyntet med flagg.

Opplevelsen viktigere enn resultat

Sykkelritt er konkurranse og det handler om resultat. Men noen ganger er opplevelsen likevel viktigere enn resultatet. Spesielt i et ritt fritt for dopingkontroll, men likevel store pengepremier. Et ritt som ikke har problem med å la utestengte ryttere starte. Ryttere utestengt av UCI for bruk av motor i sykkelen. Selv om spekulasjonene er store og bevisene mangler er det mye som tilsier at det er snusk og fusk blant mange ryttere.

Prerace-show

Da er det bare to ting man kan gjøre. Bli med på leken og jakte resultat på like premisser – eller fokusere på å gjøre sitt beste på ærlig vis, se hva det holder til, og om man ikke når opp så heller fokusere på å nyte opplevelsene rundt rittet. Jeg valgte det siste. Det er noe dritt å konkurrere mot ryttere som jukser, men jeg skal ikke la dem ødelegge den fantastiske opplevelsen.

Opplevelser, det var det. Dette var 4.gang jeg var her. Likevel, var det så kult at jeg gikk rundt med et stort smil i to uker. De klarer å lage et utrolig show før start. Det er titusener av tilskuere langs løypen. Det er gode hotell. Vi ble kjørt i politieksorte mellom etappene og når vi ankom nye byer ble vi tatt i mot som helter med fyrverkeri og hundrevis av fans som ønsket å ta selfie med oss.

Det er et show uten sidestykke og et leven få nordmenn får oppleve. Jeg er heldig for har vært med fire ganger.