Minner for livet i Kasakhstan

Denne posten ble først skrevet og publisert for Østlandets Blad.

Gran Fondo World Tour er en verdensserie med langløp i sykling som går over hele verden. Som regjerende mester forsøker jeg i år igjen å samle nok poeng gjennom 10 ritt til å ta sammenlagtseieren i år også. Jeg startet med Gran Fondo Portoroz i Slovenia i mars og fulgte nylig opp med Gran Fondo Kasakhstan i slutten av mai. 

‘Niet’ sykkel

Det startet dårlig. Etter visumkontroll på flyplassen skulle jeg plukke opp sykkelbagen min. Den kom aldri. Servicedamen i skranken kunne knapt et ord engelsk. Jeg kan bokstavelig talt kun et russisk ord. Spaziba. Til tross for at det ikke var det første utrykket jeg tenkte der jeg stod foran på flyplassen i Almaty skulle jeg likevel få godt bruk for ordet i løpet av helgen.

For til tross for et luggete start var jeg i gode hender. Vassily hentet meg på flyplassen kl 08 og snakket med Lost luggage. Rittleder Timur hadde ordnet alt og jeg kom til et ferdig reservert hotellrom i Almaty, og frokosten stod klar. Litt døgnvill etter en lang reisenatt som startet kl 1630 norsk tid torsdag og avsluttet kl 9.45 lokal tid på fredag. Da var klokken i Norge 5.45.

Turisty gamle Alma-Ata

Jeg hadde håpet på tid til en sykkeltur i Almatys gater, men uten sykkel måtte jeg ta til takke med en spasertur. Jeg gikk nok i halvannen time, men strengt tatt fikk jeg ikke sett altfor mye. Selv i kjernen av byen ligger bygningene med god avstand. De hyppige jordskjelvene er forklaringen, og jordplate-kollisjon er også grunnen til at Kasakhstans største by er omkranset av den majestetiske, snødekte fjellkjeden Transili-Alatau som har topper opp mot 5000 m.o.h.

Gåturen min tok meg til den storslåtte Republikkplassen, med bygninger med en imponerende arkitektur. På veien var jeg innom ett par kiosker og et supermarked. Som oss nordmenn er kasakhtanere glad i iskrem. Mer ulikt oss var fruktdiskene var fulle av økologisk frukt. Enda mer ulikt var kanskje at halve supermarkedet bestod av en Vodka og Visky-avdeling. Til middag fikk jeg råd om å dra til en lokal restaurant. Optimalt at menyen stod på to språk. Mindre optimalt var det at disse var russisk og kasakhstansk. Etter å ha sett måpende på menyen i 15 minutter, og uten at servitørene kunne oversette ett ord fikk jeg råd fra en annen gjest om å velge Palov, en god risrett med stekt ris og oksekjøtt med kryddersmak. Sammen med et utsøkt grillspidd og te kostet det kun 50 kr for en full middag.

Republikkplassen.

Tynt befolket, men enorme areal

Det var satt opp buss til rittet av arrangøren som gikk rett utenfor hotellet mitt kl 08 lørdag. Perfekt var det at Timur hadde vært på flyplassen kl 06 på morgen for å hente min forsinkede sykkelbag. Alt klart til ritt – bare 4t bussreise først. Kasakhstan er verdens 9.største land, men har bare 16 millioner innbyggere. Det betyr store øde avstander mellom byene.

Jeg har god erfaring med lange bussreiser i Asia. Spesielt i Kina, der fleredagersrittene ofte byr på lange bussreiser på 4-10 (!!) timer etter etappene. Gran Fondo Kazakhstan skulle gå i Zhetysu-regionen 270 km nord for Almaty. Jeg snakket ikke med noen under reisen da jeg antok ingen kunne engelsk. Det skulle vise seg å være en stor feil – de fleste kunne faktisk gjøre seg forstått på engelsk. Da vi kom frem hentet jeg startnummer, skiftet og var klar til dagens ritt. 80 km i en småkupert løype. Distansen ville ikke by på de store utfordringene for meg, men varmen var intens. 30 grader og enda varmere i sola. Det var ikke et eneste skyggeparti under løypen som bestod av 20 km sørover på den gamle hovedveien, før 20 km nord tilbake til mål. Så en gang til. Litt rufsete vei. Lite hull, men humpete.

Bilde sammen med noen av «gamlegutta» i feltet før start. (Foto: Gran Fondo World Tour)

Davai, davai

En fin åpningsseremoni og vi var i gang. Løypen gikk rett inn i en bakke og farten ble satt. Jeg følte meg sterk og det tok ikke mange kilometer før jeg fikk lyst til å røre litt på beina. Jeg fikk med meg Nikita Fedotovskikh og kjørte godt sammen. Luken vokste og vokste. Vi byttet på å ta føringer omtrent hvert 30 sek. Jeg synes den tidligere Astana-rytteren kjørte hardt i bakkene, så jeg valgte bevist å legge meg foran når det gikk oppover for å få et «psykologisk overtak,» der han skulle få et inntrykk av at det var jeg som var sterkest. Kanskje var jeg også det, for kasakhstaneren pustet voldsomt.

Etter en runde hadde vi et forsprang på halvannet minutt. Jeg følte jeg hadde mye mer krefter på lager og da jeg også så feltet bak hadde delt seg i mange små grupper forstod jeg at det ville bli vanskelig å hente oss. Jeg ønsket ikke noen spurt, og begynte å tenke på muligheter for å kjøre ifra. Fikk jeg muligheten skulle jeg ikke være redd for å gå tidlig – i Styrkeprøven gikk jeg med 12 mil igjen og det holdt.

(Foto: Gegarin.tm)

Mot toppen av den tøffeste bakken på løypen la jeg litt ekstra trøkk i pedalene. Jeg hørte Nikita pustet tungt og jeg tråkket enda litt hardere. Han bet seg på. Plutselig hørte jeg han stønne og tenkte nå sliter han. Jeg reiste meg og tråkket til. YES – han måtte gi slipp.

Over toppen var det bare å få i gang beina og kjøre jevnt og smart. 3 mil til mål, og det ville bli 3 lange mil alene i kamp mot vinden og noen tøffe stigninger. Luken til Nikita vokste og det samme gjorde luken til forfølgerne bak. Jeg holdt trøkket helt til mål og passerte streken alene og 4 minutter foran nærmeste konkurrent. Utrolig deilig!

LES HELE RITTRAPPORTEN: Tour of Zhetysu – etappe 1

Tatt i mot nærmest som en tsar

I mål ble jeg tatt i mot som en helt. Gratulasjoner, intervjuer og rett inn til et majestetisk herremåltid i en jurte. Litt av en opplevelse. Jeg ble kjent med Dmitriy Muravyev som faktisk var lagkamerat med Thor Hushovd i Credit Agricole og syklet så mange år for Astana.

Etter at siste rytter kom til mål dro vi til Taldykorgan og jeg ble invitert videre på VIP-middag invitert fra Exante, der skålene ble holdt i fleng. Både på russisk og engelsk.  Til og med jeg måtte si noen ord – på engelsk heldigvis. Da vodkaen kom på bordet var det for meg på tide å avslutte festen og lade opp til morgendagens kriteriumsritt.

Kriteriumsritt i Taldykorgan

Gran Fondo Kazakhstan bestod av to ritt. Kriteriumsrittet bestod kun av 14 runder av 1,7 km og det ble delt ut poeng målpassering hver runde. Til min store overraskelse var det mulig å hente utrolig mye mer poeng på kriteriumsrittet enn hva det ble utdelt poeng etter lørdagens resultater. Det gjorde at min sammenlagtledelse stod utrygt. Og det var enda varmere enn dagen før.

Det startet bra, og jeg tok den første innlagte spurten. Derimot kom enkelte av konkurrentene bedre i gang. Spurten min er ikke den beste for tiden og jeg tapte stadig poeng. Tetgruppen ble mindre, og vi var etterhvert nede i 5 ryttere, men det hjalp lite når 2 av dem var raskere i en spurt enn meg.

LES HELE RITTRAPPORTEN: Tour of Zhetysu – etappe 2

Det er lett å si at man skal holde hodet kaldt når det er 44 grader i sola (i følge sykkelcomputeren min). Men i etterpåklokskap skulle jeg syklet enda hissigere og forsøkt å komme meg ifra. Det var ikke det at jeg aldri forsøkte, men etter gårsdagens triumf var jeg tett markert. Kanskje kunne jeg likevel klart det om jeg hadde enda vært mer offensiv. Jeg endte med å håpe jeg skulle klare meg i de innlagte spurtene – en taktikk som ikke fungerte. Etter knappe 40 minutter sykling var rittet over og før jeg fikk summet meg ble det presentert at jeg falt til en 3.plass sammenlagt. For en skuffelse.

Nesten, men det holdt til å overta den gule trøyen

Som idrettsutøver bør man ikke være tilfreds med «nesten.» Da blir det aldri seier. Derfor er jeg enda ikke helt over skuffelsen over at jeg kun ble nummer tre. Etter min seier lørdag føltes det også som jeg klarte å tape en klar ledelse. Mange ryttere kom senere bort til meg og synes reglementet var urettferdig, da en overlegen seier på fellesstarten utgjorde veldig lite i forhold til kriteriumsrittet. Merkelig opplegg. Jeg blir i alle fall revansjelysten. Kanskje tilbake til Kasakhstan neste år?

En god trøst er det i alle fall at helgens gode resultater ga meg tilbake ledelsen i Gran Fondo World Tour.

Avslutning i Almaty

Tilbake i Almaty ble jeg invitert på en avslutningsmiddag av Seric Turdaliyev i Kok Tobe sammen med Dani Buyo, leder for Gran Fondo World Tour, og Robin Schmitt, grunnlegger av Gran Fondo Magazine. En skikkelig lukusmiddag med kasakhstans mat, hestemelk, live folkemusikk og utsikt utover millonbyen. For en måte å avslutte besøket på!

I skrivende stund, mandag morgen, har jeg begynt reisen vestover igjen. Rett tilbake til Follo skal jeg ikke, først skal jeg sykle UCI-rittet Horizon Park Race med Green Cycling Norway i Kiev. For å spare litt reising drar jeg direkte og ser frem til å bli bedre kjent med den ukrainske hovedstaden. Det betyr ikke at opplevelsene i Kasakhstan vil gå i glemmeboken. Det var virkelig en flott helg og minner for livet. Mitt inntrykk er at kasakhstanere er et utrolig hyggelig og hjelpsomt folk og landet har en fantastisk natur. Jeg har uten tvil et stort ønske om å dra tilbake en gang i fremtiden. 

– Спасибо (spaziba), Kasakhstan.

  • thor h haraldsen

    Veldig bra og interessante lese Jonas !