Historiske veier i Dalane

Reiseskildring fra en treningstur med Dalane Sykkelklubb november 2017.

– Tyskerne kommer!

Jeg kan nesten høre ropene enda. Det er snart 80 år siden. Den 9.april 1940 ble Egersund invadert av tyskerne, som en av de første byene i landet. Den gode havna og telegraflinjen mellom Norge og England var påståtte argumenter for ilandsettelsen.

Det er en grå dag. Rufseværet som var meldt har så langt holdt seg unna. Jeg er invitert ut på sykkeltur av Dalane Sykleklubb. En klubb med 190 medlem. Stort sett syklister fra Egersund. En by med 11 500 innbyggere. Status som by har de hatt siden 1798. Da var det knappe 800 innbyggere.

HAV. Egersund har blant landets beste naturlige havner.

– Hjelp, det brenner!

Storbrannen i 1843 tok med seg størsteparten av byen. Husene ble reist opp igjen, men for meg ser det ut som bygningene like gjerne kunne vært 300 år gamle. Det ser ut som de er fra arilds tid. Autentisk antikvitet. En av de best bevarte trehusbebyggelsene i Norge, sies det. Hotellet jeg bor på heter Grand Hotell og har historie fra 1878. Da under navnet Jæderen Hotell. Det var på Jæderen at den store åpningsfesten av Jærbanen ble holdt. At byen fikk togforbindelse har nok hatt sitt å si for byens utvikling. Under okkupasjonen i 1940 forlanget tyskerkommandanten å benytte hotellet til hovedkvarter. Her finnes en stilig kombo av drage- og sveitserstil fra slutten av 1800-tallet og en 1930-tallets funkisstil. Funky, klassisk og stilig.

GRAND. Hotell med historie (Foto: Tripadvisor)

– Goe vind!

Lars Magne er sportslig ansvarlig for Dalane Sykleklubb. En knallsprek 47 åring. Han møter meg utenfor Grand i en rød DSK-vinterjakke.

«Me får sjå om det kåmme regn. Goe vind æ de i alle fall. Me sykla te Brusand so kan åkke sjå. Jau, sjå kor me sykla heima att, holdt æ på å sei»

Vi blåser mot klubbhuset til Dalane SK. Industrihavn på venstre hånd, antikke hus på høyre.

ANTIKVARISK. Egersund har bevart sin historie. (Foto: Sandalsand)

I Rogaland virker det som alle seriøse sykkelklubber har eget klubbhus. På Østlandet har knapt noen. Flaut.

Vi ankommer to minutter på klokka ti. Tre karer står allerede og venter. De ser rutinerte ut. Tidlig ute og godt kledd. Det er rundt 4-5 grader, og egentlig ganske fin temperatur. Men alle frykter jo at yr.no skal ha rett. Da blir det flom.

«Goe spinning i går.»

Det er Fred som gir komplimentet. Han har kledde seg i grønn regnjakke. Han var med da jeg ledet spinningen på det lokale treningssenteret Puls. Både styrketråkk og høyfrekvens. En kombinasjon som river godt. Det blir spennende å se hvordan beina kjennes utover turen.

«Takk! Det merkes,» svarer jeg. «Hvor går turen i dag?»
«Me tenkte å kjøyra fyrste del av Nordsjørittet, te Brusand,» forteller enda en kar i rødt. Også han her heter Lars Magne. Et populært navn i Egersund, tenker jeg.
«Perfekt!»

Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente, men jeg er uansett interessert å teste litt av traséen til Norges nest største ritt. I 2010 deltok 10500 ryttere på den 91km lange turen fra Egersund og til Sandnes. Neste år er det 20-årsjubileum.

«Då e klokka ti. La åkka sykla,» kommer det fra Gudmund, også han kledd i grønt for dagen.

NORDSJØVEGEN. Vi er i gang med dagens tur.

– Det lukter sur sild

«Norsk Siljeoljefabrikk,» leser jeg høyt fra et skilt.

«Hva er sildeolje?» spør jeg Lars Magne, den sportslige ansvarlige.
«De kan vel du svara på, Fred. Jobba isje du der?»
«Jau, me laga fiskeolje, veit du,» svarer han. Den ene med grovere dialekt enn den andre.
«Omega 3 og sånn, altså?»
«Jau, blant anna. Gunn Rita Dale benytta fettsyrer herifrå. Dei har lange tradisjona her i Eigersund. No eias han av Pelagia og me levera til heila værda.»

Vi følger grusveien langs toglinjen. Fra fiskeolje og havgap kommer vi raskt til mer indre strøk. Sykkelveien er bygget oppå den gamle toglinjen og vi ledes frem og tilbake fra kystlandskap med fiskebåter og svaberg, før vi minuttet etter svinger inn i et kulturlandskap. Her varierer det raskt fra det ene landskapet til det andre. Jeg tenker at sauene sikkert aldri har sett sjøen, selv om det ikke er mange hundre meterne bort dit.

LANDSKAP. Et flott landskap å sykle i.

– Pust, pes.

Vi snakket ikke så mye. Hjelmluene isolerer godt for vind og lyd, så det å høre hverandre er utfordrende i seg selv. Så må man også ha pust til å snakke. Stadige knekkere gjør at vi alle har mer enn nok med å gape etter luft. Og når vi endelig er på toppen er det så bratt ned på andre siden at å sykle ved siden av hverandre er ekstremsport. En og en med bittelitt avstand er nok lurest.

Jeg sykler på min Crockett 7. De andre gutta har alle terrengsykler. De lokale gjør naturligvis det smarteste valget. Det gir dem bedre grep i de krappe svingene og noen ekstra gir i de stupbratte motbakkene.

Vi krysser bilveien noen ganger, men holder oss på grusveien. En perfekt sykkelvei.

JOBBELØYPE. Det må jobbes for å komme opp bakkene.

– Me kan stoppa om du vil foreviga minnet me eit bilde

«Wow, her er det jo heftig. Vi er jo ved havet, men det ser ut som vi sykler en ekte fjellvei,» utroper jeg i begeistring.

Det er ganske eventyraktig. Nesten som å sykle en fjellandskap, men vi er bare noen hundre meter fra sjøkanten. 20 meter over havet, forteller GPS’en, men jeg får assosiasjoner til å sykle på 1200 meters høyde.

KUPERT. Det går opp og ned.

«Me kan stoppa om du vil ta bilde, asså,» forteller Lars Magne, han som ikke er sportslig ansvarlig. Han virker fornøyd, men har ikke samme entusiasme. Han har sikkert syklet her 1000 ganger før.
«Takk, men jeg liker best å ta bilde i fart. Mer autentisk og så slipper vi å stoppe hele tiden,» svarer jeg med et lurt smil i det jeg har fokus på å knipse i vei.

Full fart nedover for å komme opp neste bakke, står på det på et informasjonsskilt langs veien. At dette var den Sørlandske Hovedvei mellom Christiania og Stavanger er ganske utrolig. Da tok det garantert lenger tid enn dagens sju timer fra storby til storby. Vi bør nok også følge rådet om slippe bremsene og tråkke på nedover for å komme lengst mulig opp i neste bakke. Det går opp og ned. Et kupert landskap. Det heter ikke Dalane uten grunn.

GUIDER. Lars Magne, han som ikke er sportslig ansvarlig, peker utover mot Bryne, som ligger bak tiltalls åser og heier.

– Saft og banan

Etter en nedover bakke flater det ut. Fjellveien blir til strandvei. Vi er i Ogna.

«No e me i Brusand. Her e det spurt under Nordsjørittet og matstasjon,» forteller Lars Magne, den sportslige ansvarlige. Jeg ser for meg vakre egersundere lange beger med saft og bananer.
«Eit passanda stad å ta ein matbit,»  skyter Gudmund inn.

PIKNIKK. Brusand er et flott sted for en matstasjon.

Vi utnytter alle muligheten. Jeg tørker av litt grus fra flaskekorken og tar en god slurk før jeg bryter lyden fra slurping og slafsing, samt bølgebrusen bak oss:

«Ikke noe regn, det er deilig,»
«Jau, me snur no, så får håpa åkke slepp unna,» svarer Fred. Gudmund nikker. Lars Magne, han som ikke er sportslig ansvarlig er enig:
«Men før me sykla heim få me ta eit lagbilde.»

Vi er en blid gjeng. Aldersspekteret er ingen hindring. Nordsjøvegen er Dalane-rytternes faste vinterrute. Den byr på flott og variert landskap på fine grusveier. Man slipper maset fra passerende biler. De er heldige som har en slik løype i sin egen bakgård.

BLIDE EGERSUNDERE. Dalane SK er en flott gjeng å være på tur med. (F.v. Lars Magne (han uansvarlige), Jonas (meg), Fred, Lars Magne (han sportslig ansvarlige) og Gudmund.

Nå skal vi tilbake samme rute. Jeg gleder meg til returen. Det var nok tror ikke kun havna og telegraflinjen som tiltrakk tyskerne i 1940.

– Kjøyra på no, gutta! Me skal heim te Eigersund.