Fortellingen om en Klimapilegrim

Desember. 1400 kilometer. 6 etapper. 6 ulike dager. 2 karer i el-bil. 1 gærning på sykkel. Og galningen, det var meg. Destinasjonen: FNs klimatoppmøte i Katowice, Polen.

LES FØRST: 1300 km for en grønn fremtid

Prologue: I fellesskap

Søndag 2. desember kl 12.30. Det hele startet i Oslo første søndag i advent. Etter en høymesse i Grønland og Gamlebyen Kirke ble jeg vinket farvel. 4 djerve karer som trosset været og skulle gi meg selskap de første 19 kilometerene til Tusenfryd. 19 kilometer for å symbolisere det viktige miljøåret 2019. 4 grader og lystbetont. Derifra fortsatte jeg alene og klimapilegrimsturen ble alvor. Nå ventet en mental utfordring utenom det vanlige. Et ønske om å gjøre prosjektet «Klimapilegrim» kjent. Et ønske om å inspirere deg til å sykle mer. Og et ønske om å inspirere deg til å tre ut av komfortsonen og se mulighetene. For mulighetene finnes.

BACKED UP: God support ut fra Grønland- og gamlebyen kirke. (Foto: Joakim Birkeland)

Klimapilegrim er en nasjonal, tverrkirkelig folkebevegelse for klimarettferdighet. Prosjektet inviterer til å vandre eller sykle for en rettferdig norsk klimapolitikk. Klimaendringene truer skaperverket og rammer de fattige i verden hardest. Det er urettferdig og noe vi ikke kan akseptere.

Helt alene på ferden var jeg ikke. I tillegg til tusenvis av følgere hadde jeg to karer i støtteapparatet. De skulle samme vei, men syklet ikke. Derimot satte de i en Tesla model P85+, leid av Thomas Rem, min co-CEO i Green Cycling Norway. Joakim Birkeland var fotograf og skulle oppdatere omverden med turens gang. Kent Erik Harridsleff var sjåfør og «altmuligmann.»

ELEKTRISK: Tesla, leid av Thomas Rem, Green Cycling Norway. Panseret er ikke åpent på grunn av motortrøbbel, men vi åpnet det for her inne var det et ekstra bagasjerom det ble brukt som matskap. (Foto: Joakim Birkeland)

Allerede da vi kom til Vestby fikk jeg stoppet bilen. Jeg var kald og merket litt antydninger til smerter i knærne. Noen få grader og regn er det kanskje det verste været. Heldigvis var jeg godt supplert med bekledning fra Bontrager, så jeg fikk skiftet til varmere klær og turen fortsatte nedover. Dagens etappe ble omtalt som en prologue. Bare 100 km til Fredrikstad.

Det skulle være en snill start på turen. Da vi nærest oss Moss hadde vi planlagt en kaffestopp på en økologisk kafé. Merkelig nok var denne stengt på en søndags ettermiddag. Rar tid å holde stengt på for en kafé. Det var heller ikke bare å velge en kaféen ved siden av for jeg hadde blitt utfordret av Økologisk Norge til å kun spise økologisk mat på sykkelturen. Som om syklingen ikke skulle være utfordring nok. Men jeg takket ja – økologisk mat bør alltid være førstevalget. Uten stopp og lunsj i Moss var det bare å smøre seg med første porsjon tålmodighet. Og jeg skulle virkelig få smake på denne mindre hyggelige ingrediensen vi alle tvinges i oss gjennom våre liv i et eller annet format. Tålmodighet.

I Fredrikstad ble jeg tatt godt i mot av initiativtakerne for «Håpets katedral.» Dette er et initiativ til en nasjonal dugnad for å skape et åndelig symbolbygg av innsamlet plast fra havet i regi av Borg biskop og bispedømmeråd. Prosjektleder Anne Skauen fortalte at Prosjektets visjon er å forvandle vondt til godt og vise at det finnes håp når vi jobber sammen. Jeg er ydmyk over at de ønsker at jeg skal være ambassadør på katedralen og fikk lov å sette inn en nagle i prammen. 

Som om ikke det var nok ble vi også invitert til en velsmakende hjemmelaget øko-middag i prosjektkontorene, før vi overnattet på Magasinet på Isegran. Det kalde og sure været klarte ikke å forhindre en flott start på Klimapilegrimssykkelturen til FNs klimatoppmøte.

DOKUMENTERES: Naglen overleveres av byggeleder Andreas Paglander og dokumenteres av prosjekleder Anne Skauen. (Foto: Joakim Birkeland.)

SE OGSÅ: Intervju i Demokraten

Det hadde vært en dag for fellesskapet. Prest Sjur Atle i Grønland- og gamlebyen kirke hadde startet talen sin med å fortelle om at vi er en del av en enhet som mennesker, og det vi gjør påvirker andre rundt oss. Slik er det å være menneske, vi kan ikke tro det handler om individet. Selvrealiseringen innebærer en frigjøring fra ytre forpliktelser, emosjonelle bindinger og andres holdninger. Ønske om fullstendig selvrealisering er et fortapt ideal som fort leder til en eksistensiell krise og en apatisk tilnærming til lykke. Når egoisme og egen vinning blir målet påstår jeg at du aldri vil oppleve ekte lykke.

Derfor når du setter andre foran deg selv, og forsøker å skape positive relasjoner og glede opplever du garantert en mer verdifull mening med livet og en opplevelse av eufori og håp.

FLERRELIGIØST SAMARBEID I KJÆRLIGHET: Middag i prosjektkontorene til Håpets katedral. Modellen av katedralen står foran oss. F.v. Joakim Birkeland, meg, Solveig Egeland og Kent Erik Harridsleff. Foto: Anne Skauen.

SE STRAVA: Klimapilegrim Prologue

Etappe 1: Håpet

Mandag 3.desember klokka 07.00. Starten gikk til Begby for direktesending på Radio NRK distriktsprogram «Morran i Østfold.» Et real kick-start på turens første skikkelige etappe som gikk langt over svenskegrensa. Helt til Gøteborg faktisk, og litt til. 260 km. Men i det jeg skulle starte ble det på stopp. Sykkelcomputeren min, Wahoo Elemnt, hadde ikke klart å synce mitt Strava GPS-spor. Sittende inne på gulvet på Rema 1000 måtte jeg febrilsk forsøke å synce, laste ned GPS-sporet manuelt og tilslutt lage ny løype. Etter den tidlige og inspirerende starten fikk jeg et skikkelig motivasjonsknekk. Etter 30 irriterende minutter klarte jeg endelig fikk endelig lastet inn ruten og satt kursen sørover.

MORRAN I ØSTFOLD: Radiointervju klokka 07 hos NRK Østfold. Trykk på bildet for å høre reportasjen (Foto: Joakim Birkeland).

Jeg så for meg at det var kort til grensen, men det tok tid. Kilometer etter kilometer. Mer kupert enn jeg trodde. Regn og motvind. Vi passerte Fredriksten Festning og tanken slo meg. Vi har kjempet utallige slag for vår frihet som nasjon, men nå står vi over en ny kamp. Kampen for klimarettferdighet og friheten for medmennesker. En kamp vi sammen skal vinne!

Etter en skiltspurt over grensen var jeg i Sverige og snart begynte også regnet. Vinden tok seg etterhvert opp og det var småsurt nedover langs Bullaresjön. I Munkedal møtte jeg på Tesla-gutta, men mangel på lokale kaféer gjorde at det ble søkt ly inne på Systembolaget (Vinmonopolet).

Snart var jeg igjen på vei sørover Bohuslän, Sveriges vestligste landområde. Orust bød på fine småveier og idyllisk kystlandskap, men derimot fikk mistet jeg litt av gleden da solen begynte å gå ned og jeg befant meg i ettermiddagsrush på på smalere veier med veiarbeid og kaos inn mot Steinungsund. Det yret og sikten var heller ikke altfor god. Mørkt, kaldt og guffent. Jeg følte meg utrygg. Var jeg synlig på veikanten der?

Heldigvis gjorde så bilene meg. De gode, sterke lysene fra Bontrager gjorde meg synlig på lang vei. Ion 800R foran og Flare R bak. Bekledningen min fra Bontrager hadde et reflektivt materiale, så jeg var nok mer synlig enn jeg fryktet. Likevel måtte jeg ta en liten mental «time out» i det jeg ankom en Coop på Steinunsund. Kaffe og bulle. Jeg spurte om økologisk, men det var ikke å oppdrive. Men med 7 mil igjen i regn og 5-6 grader trengte jeg fysisk og mental energi.

Med selskap av Joakim og Kent Erik på min lille fika og motivasjonen kom tilbake. Snart var jeg tilbake på sykkelen.

Det føltes som jeg syklet langt utpå natten i det jeg atter om lenge nærmet meg Gøteborg. Det var enda mange mennesker ute, men det var kølsvart og hadde allerede vært mørkt i flere timer. Ullevi var eneste monoment jeg gjenkjente, men ruten ledet meg rett i gjennom sentrum av Gøteborg. Bysykling er ikke spesielt raskt, og selv om det fantes et utbygd sykkelveinett i Gøteborg tok det tid å komme frem. Frem og frem, det føltes som tiden stod stille, men likevel sneglet ruten seg mot målet for dagens etappe.

Jeg nådde frem. Klokka 20 ankom vi Billund hvor gode Hans og Britt-Marie Almer tok oss i mot med åpne armer. Kjøttfarse, potatis og grønnsaker. En fortreffende avslutning på en lang dag. Håpet levde videre.

SE STRAVA: Klimapilegrim Etappe 1

Etappe 2: Tidspress

Tirsdag 04.desember kl 06.00 satt jeg på sykkelen. 350 kilometer ventet foran meg nedover til Ystad. Det var mørkt, men 6-7 grader og god temperatur til å være i desember. Det var rolige veier på denne tiden av døgnet og jeg startet i fint driv.

Den gode starten glemte jeg fort da turens første punktering var et faktum på Kungsbacka. Jeg hadde fryktet det en stund, da jeg valgte sykkelstiene, som av en eller annen håpløs grunn var gruset med småstein. Heldigvis var ikke Teslaen mange minuttene bak, så uten altfor mye kluss og babb fikk jeg skiftet slange, pumpet godt trykk i dekket og så var jeg tilbake på ferden sørover.

Morgengryet ved Varhaug var vakkert. Solen reiste seg over sjøen ved Breareds Festning og bølgene slo inn over klippene som skilte hav og land. Bølgene slo hardt innover. De hadde hjelp av en vestavind som duret inn over land. En vind som gjorde at jeg aldri kunne slippet styret og jeg stadig måtte balansere sykkelen, syklende på skrå.

MORGENGRY: Varhaug viste seg fra en flott side denne desemberdagen.

Tesla-gutta måtte lade og jeg fortsatte sørover helt til Halmstad før jeg så dem igjen. De hadde vært innom en økologisk butikk og serverte fersk rødbetebiff med bulgur og grønnsaker. Det var godt og vitaminrikt, men det helt store kaloriinntaket var det ikke. Jeg fikk kompensere med energimaten jeg stort sett levde på de første dagene. Nemlig Markset brødmiks, Squeezy Organic bars, økologisk bananer, hjemmeplukkede epler, økologisk fruktgel for barn og noen biter økologisk sjokolade.

Hallandåsen hadde jeg blitt advart mot, men etter en temmelig flat første 180 kilometer så jeg ikke for meg noen fjell. Derfor gikk jeg solid inn i bakken. Et fjell var det ikke, men det var jammen lenger opp en jeg trodde. Jeg klarte å holde trøkket opp, men merket for første gang på turen av beina ikke var like gode som før. Dette var tredje dagen på sykkelsetet og det gjenstod enda 3,5 etapper.

Fergen i Ystad gikk 22.30. Det tidlige starten og minimalt med stopp hadde gitt gitt meg en god margin innenfor tidsskjema. For første gang på nesten fire timer fikk jeg igjen øye på Teslaen. Temperaturen hadde sunket og det var godt å kle seg litt, fylle opp lommene og flaskene med mat og vann. Jeg tok på meg en ekstra jakke under den korte pausen og avtalte at jeg kun skulle sykle med denne 10 minutter til jeg fikk varmen og så legge den tilbake i bilen.

Etter noen minutter var plutselig el-bilen borte. Jeg ringte Joakim og han sa de hadde måtte kjøre straka veien til en ladestasjon ved Malmø. Jeg hadde forsåvidt det jeg trengte og jeg la på vei innover Skåne retning Ystad.

Vel, la på vei var å ta i for i det jeg la på merket jeg at denne gangen var bakdekket tomt for luft. Jeg hadde reserveslange og satte i gang med den alltid kjedelige prosessen å bytte slange. Et stramt dekk gjorde jobben vanskeligere enn antatt, men dekket kom på plass og jeg pumpet det opp. Man får aldri helt rette lufttrykket uansett hvor mye man pumper med en håndpumpe, men etter fem minutter sa jeg meg fornøyd, satte på dekket og la på vei. Alt vel, Ystad neste.

Neida, jeg merket raskt at noe var galt. En bulk i dekket. Dette kunne tyde på at dekket likevel ikke var helt på plass og om slangen lå i klem kunne det fort bli en ny punktering og da var jeg ille ute. Teslaen var i Malmø og jeg langt inne i på en øde vei i Skåne. Jeg slapp ut luften av dekket, prøvde å rette det opp og pumpet på nytt. I det jeg begynte å få et ok lufttrykk sluttet plutselig pumpen å fungere.

– Shit, hva gjør jeg nå? tenkte jeg. Hvordan skal jeg rekke fergen?

Og bulken i dekket ble ikke bedre, men jeg hadde ikke noe annen valg enn å prøve. Mørket falt på, men dekktrykket holdt seg. Takk og lov.

For første gang på turen fikk jeg virkelig kjenne på følelsen av ensomhet. Jeg hadde snart syklet 10 time. Eller totalt 36 timer siden starten i Oslo, og jeg hadde knapt snakket med et menneske på veien under syklingen. Det begynte å hagle og haglkornene slo mot ansiktet. Det startet og stoppet. Igjen og igjen. 3-4 ganger. Som om værgudene prøvde å irritere vettet av meg.

Sjeldent har jeg vært mer glad for det gode mobilnettverket og å høre pappas stemme. De få minuttene jeg fikk snakke med han, mens han gikk hjem fra toget – på en helt vanlig tirsdag, ga meg masse av motivasjon til de neste milene på småveier. Vi var langt unna hverandre, men under den samme stjernehimmelen som lyste klart og herlig denne kvelden.

Det var fritt for gatelys, og skogen omkranset meg. Endelig fikk jeg igjen se Tesla-gutta. Nå var det bare å pumpe luft i dekket, fylle lommene for mat, skifte til fulloppladede lykter og dure videre de siste små sju milene til fergen. Jeg hadde 3 og en halv time på meg og sidevinden ga meg nå en vennskapelig dytt i ryggen.

350 kilometer er min tredje lengste sykkeltur noensinne. Trondheim-Oslo er lenger, men man sykler på raskere sykkel, på sommerstid og med andre. Man sykler gjerne heller ikke 360 kilometer dagene før. Dette var en ny opplevelse. En utvidelse av mine grenser. En syn utover horisonten av hva som er oppnåelig. Hadde du sagt at jeg skulle gjøre dette for 3 år siden hadde jeg neppe trodd det var gjennomførbart. Mer er mulig enn man først kunne innbille seg.

Men jeg skal være ydmyk og takknemlig, det er aldri noen garanti her i livet. I 2013 syklet jeg for People4you-Unaas Cycling. Jeg hadde et år jeg slet voldsomt med kroppen til jeg fant ut at ubalanse i tarmfunksjonen var årsaken. Det var takket være NMA Klinikken. Ved hjelp av Pharma Nord og Universal Biologi har jeg ved hjelp av rene produkter reparert kroppen og tåler også belastning igjen.

Ved en tilfeldighet møtte jeg denne kvelden en av mine lagkamerater fra tiden i det svenske UCI-laget. Han syklet sterkt i 2013-sesongen, men opplevde plager året etter – plager han enda den dag i dag sliter med. La oss håpe og be for at lykken hans snart snur.

SE STRAVA: Klimapilegrim Etappe 2

Etappe 3: Nye veier

Onsdag 05.desember kl 07.00. Fergen gikk i land, jeg satt på med Teslaen omtrent hundre meter til nærmeste parkering. I det jeg tar av sykkelen fra taket hører jeg et «Scwiishousz krasj» og fikk øye på en syklist ligge og kave rundt mitt i et større veikryss. Ingen tvil, nattefrosten hadde satt seg og gjort veien glatte. Det fikk polakken merke. Med 25mm landeveisdekk var det bare å bytte over til 35mm grusdekk. Ikke like raskt, men det ga bedre sikkerhet på glatte veier. Heldigvis var det ikke islagt så piggdekkene ble igjen i el-bilen.

Bredere dekk kom virkelig godt med. Jeg viste at ruten som GPS-sporene ledet meg på inneholdt noe grus, men tidlig forstod jeg at dette ble mer utfordrende enn ønsket. plutselig var jeg på en eng. Etter noen minutter fant jeg utgangen – en liten traktorvei. Den ledet til et gårdsbruk, før en brosteinsbakke mer krevende enn belgiske Paterberg. Jeg dunket på og kom meg opp, før jeg innså jeg hadde glemt en høyresving og måtte ned igjen og inn en gjengrodd sti blokkert av et fallent tre. Underlaget var løs sandgrunn og jeg måtte bruke alle mine krefter på å kjempe meg oppover. Slik fortsatte det.

Heldigvis var det også perioder med mindre teknisk krevende veier. Noen asfaltstrekker gjorde at farten gikk opp. Riktignok fikk jeg ikke farten opp på nivå med alle bilene, lastebilene og vogntogene som dundret forbi med kun en halvmeters avstand. Jeg kunne kjenne vindtrykket, men måtte bare stole på at mine sykkellys også var synlige nok i dagslys.

IKKE RASKESTE VEI: Ruten ledet meg stadig inn på stier og skogsveier med løst dekke. Skogsro, men senkjørt.

Det gikk ikke fort og jeg hadde en tung periode mellom 70 og 120 km. Teslaen hadde rømt landet og kjørt helt til Tyskland for å lade batteriet. Jeg var tom for vann og hadde lite mat. Kanskje kunne jeg stoppet for å kjøpe noe næring, men jeg var svært skeptisk til å la sykkelen stå ulåst utenfor butikken. Jeg håpet å snart se støtteapparatet igjen, men timene gikk.

Selv om det var seigt var det morro da jeg innså at jeg hadde vært på veiene før. Eller i skrivende stund må jeg innrømme at jeg faktisk kun krysset en vei jeg tidligere hadde syklet på, til tross for at jeg følte meg igjen mange steder da jeg syklet. Så likt og monotont er kanskje Polen en desemberdag. Litt dystert.

Lysere var det da jeg endelig så Tesla-gutta igjen og de omfavnet meg med en stor klem. De hadde nok vært bekymret for meg, kanskje spesielt fordi de måtte nødlade på et hotell for å komme frem til super-charger’en i Tyskland, og omtrent ikke hadde sett meg på siden fergekaia. Jeg delte jo min posisjon via Wahoo live tracker, men internettet var ikke helt til å skryte av på de mest øde bygdeveiene.

Med Teslaen like bak og solen dalende ned horisonten gikk etappen igjen mot en lykkelig slutt. Jeg talte ned kilometerne og dagens hotell i Wiejce nærmet seg. Kun 15 kilometer igjen. Kun en parademarsj på litt over halvtimen.

Det måtte jo igjen være for godt til å være sant. Vi kom til et kryss der Wahooen-en ledet meg rett inn i skogen. Gutta bak fortalte at veien rundt ville være 33 km lang. Altså dobbelt så lang, men da ville jeg jo i det minste ha sikkerheten med support og med Teslaens fjernlys ville ikke sikten være noe problem. Men jeg ville frem. Korteste vei. Jeg spilte lotto.

Nå som jeg allerede har blitt 28 år burde jeg vel vite at korteste vei ikke alltid er raskeste vei. Skogsruten bød umiddelbart på en bratt knekker med sandgrunn umulig å sykle. Noen hundre meter med gange/uvøren sykling roet det seg ned. Det var fortsatt løst, men det gikk fremover.

Det var helt mørkt. Lysene mine var det eneste som ga meg et fnugg av idé om hvor jeg skulle sykle. Jeg begynte å tenke på Ischabod Crane (Den hodeløse rytter) som bega seg på lykken gjennom skogen en mørk senhøstkveld. Uten hell. Dette hadde vært det perfekte stedet å filme De dødes tjern 2. Jeg hadde ikke hatt snøring på om det kom en morder bak meg. Umulig å se. Heldigvis ser jeg ikke mye skrekkfilmer, så jeg klarte å holde tankene borte fra frykt og fordervelse.

Litt vakkert var det jo også. Helt stille. Så jeg opp kunne jeg se en stjerneklar himmel. Jeg kunne leve i håpet og jeg nærmet meg.

Håpet holdt på å briste da lyset holdt på å gå tom for strøm. En spareblussmodus gjorde at jeg skimtet noen meter foran meg. Jeg nystirret for å se etter hull, steiner og røtter som lett kunne forsake en velt. Ikke turte jeg å sykle så raskt at jeg risikerte å bli overrumplet av en overraskende hindring. Det verste som kunne skje var at jeg ble sittende fast, skadet eller med ødelagt sykkel langt inni tjukkeste granskogen.

7 km igjen. 5 km igjen. 3 km. Jeg nærmet meg. Siste kilometer!

Det som skulle bli nedsyklingen bød heller virkelig på toppen av den onde svigemors kransekake på en lang og mentalt krevende dag. Kransekaka her var en stor sandhaug jeg måtte over. Å sykle var umulig og med landeveissko ble jeg kavende opp til toppen. På vei ned var det så bratt at jeg nærmest måtte ake for å komme helskinnet ned. Endelig kunne jeg se lysene fra en liten landsby. Problemet var bare at mellom meg og byen var det et stort gjerde. Etter litt leting fant jeg endelig en åpning, men jeg hørte bjeffing fra illsinte hunder. Var dette trygt? Ville turen avsluttes med rabies og tur til Stepnica lokalsykehus?

Jeg tok sjansen, og kom endelig ut på veien. 200 meter til hotellet viste Wahoo’en. Rundt neste sving åpenbarte seg et stort palass. Her skulle vi bo. Og der stod allerede Tesla’en. Det var halvannen time siden vi sist jeg så den. Gutta tok meg godt i mot.

Palac Wiejce het slottet. Og hotellpalasset var enda mer spektakulært inni enn utenfor. Veggmalerier, rustninger og god økologisk mat.

Nok en lang dag endte godt.

SE STRAVA: Klimapilegrim Etappe 3

Etappe 4: Tålmodighet

Torsdag 06.desember kl 07.30. 250 km til destinasjonen forklarte Wahooen-en i det jeg satte meg på sykkelen. Det føltes bra. Det føltes rett. Kroppen var i ferd med å tilpasse seg syklingen, kunne det virke som. Jeg hadde hatt litt føling i knær og skuldre de første dagene, men i dag var det som kroppen hadde gitt opp. Den hadde nå forstått at dette måtte den bare akseptere. Ingen vits å sende ut nervesignaler med ubehag, jeg lyttet uansett ikke.

Det var sol og 2-3 grader. Det startet med stort sett fine asfalterte landeveier, supplert av kortere strekker med gode grusveier. Etter gårsdagens veidekke-krøll var jeg svært skeptisk når GPS-sporene ledet meg inn i skogen, men så langt så vel.

Jeg forsøkte å starte dagene tidlig, før soloppgang. Etter jeg kom i gang pakket Kent Erik og Joakim bilen. Jeg fikk et forsprang og så dem gjerne ikke før det hadde gått minst en time. Det var alltid et hyggelig gjensyn, men det tok ofte ikke lang tid før jeg fikk beskjed om at de måtte endre løype og peile seg inn mot en super-charger. Jeg forsøkte å holde kurs rett mot Katowice. Så jeg hadde ikke akkurat følgebil bak meg. Heller en slags support el-bil som var i ett par timers radius. Uansett bedre enn ingenting.

Jeg var dermed mye alene. Alene mot vinden. Alene på nye veier. Ukjente byer og med forbipasserende kjøretøy som jeg ikke følte jeg helt kunne stole på. Men bilistene tok hensyn. Jeg tror det hjalp med sterke lys. Da så da meg tidlig og kunne planlegge forbikjøring i god tid.

LYS: Jeg sykler med Bontrager Flare R lys både på dagtid og etter solnedgang. (Foto: Kent Erik Harridsleff)

Tiden gikk, men kilometerne gikk sakte. Jeg håpet av hele mitt hjerte at noen skulle ringe meg. Jeg hadde øreplugger i øret og det var lett å svare telefoner, men det var mer stress å stoppe og lete frem mobilen for å ringe. Det tok jeg ikke meg mye tid til.

I Leszno tok jeg likevel opp telefonen og fikk en prat med brodern. Underveis i samtalen kunne min bror høre biler som tutet og biler som foran meg bråbremset. Han var heldig/uheldig, alt ettersom, til tross for min frykt for polske trafikanter hørte hissige bilister med til sjeldenhetene. Leszno var virkelig et eldorado for togentusiasten. Sheldon Cooper i Big Bang Theory hadde garantert bosatt seg i denne byen om han skulle flytte til Polen. Jeg passerte en togoppstillingsplass med en rekke godstog og damptog som sikkert kunne være fra krigen. Under andre verdenskrig var jernbanen viktig for transport av varer og folk. Mange husker sikkert de dystre bildene fra fanger som ankom konsentrasjonsleirene med overfulle tog. En av de mest effektive måtene å sabotere tyskerne for det okkuperte Polen var å lage blokkasjer over jernbanesporene.

Ruten ledet meg langs jernbanelinjene. Først god asfaltvei, så ble veien borte – etterfulgt av løs sandgrunn kun god nok for beltebiler. Sta som jeg er kavet jeg videre. Det ble stadig verre, men håpet var på andre siden av jernbanen. En nordmann læres opp til å aldri krysse jernbanespor. Men jeg var i Polen og hadde ikke noe valg, selv om det føltes ubekvemt. Det var grunnvoller før og etter linjene så det var ikke bare-bare med landeveissko. På andre siden var dekket fastere og jeg øynet håp om å komme meg ut av jernbane-verdenen og tilbake i bil-verden. Med asfalt og godt dekke.

GRUS: Det var mye grusveier, men på dekket som på bildet var Trek Checkpoint perfekt. (Foto: Joakim Birkeland)

Da jeg atter om lenge møtte igjen asfalt så jeg snart Teslaen. Solen gikk ned og det passet godt å legge inn turens eneste lunsj-/middagsstopp. Økologisk mat var derimot ikke å finne. I Rawicz ble det varmmat på en kafé. Lever, poteter, kokte grønnsaker – det smakte.

120 km var det når jeg var tilbake på veien. Maten var nok litt tung for syklingen, men det var vel verdt det. God, mett og full av energi. Og Teslaen på hjul.

Selv om straka veien fristet tok jeg ikke sjansen på grusveier og la inn en omvei. Det ville nok fort blir 270 km. Men i det minste på asfalt. Dagens målby hadde navnet «Jonas» så det var mye å glede seg til. Selv om det var mørkt og det hadde begynt å regne.

Å sykle i mørket er noe spesielt. Det er bare det lille lyset foran som skiller virkelighet fra drømmeverden. Alt det svarte rundt oppleves surrealistisk. Akkurat som om alt som som finnes er innenfor det lille snevre synsfeltet foran. Kanskje hadde verden føltes som et bedre sted om det faktisk hadde vært sånn. Men slik er det ikke, jorden er stor, og vi er alle en viktig og betydelig del av denne verden. Det nytter ikke å tro at man kan leve i sin egen lille boble. Det vi gjør påvirker andre, uansett om vi vil eller ei. Vi lever i fellesskap i denne verden.  Vi er en alle en del av en enhet.

Tesla’en kjørte i forveien og jeg var igjen alene. Jeg bikket 250 km, men enda var det et godt stykke frem. Det hadde vært mørkt lenge. Det føltes som det var sent.

Endelig kunne jeg omsider skimte en liten landsby. En vakker liten bebyggelse med det hyggeligste stedsnavnet jeg noen gang har hørt. «Jonas.»

Så var dagens etappe over. En real tålmodighetsprøve. Som jeg bestod.

SE STRAVA: Klimapilegrim Etappe 4

Etappe 5: Vær stolt av hva du har gjort og kjemp videre

Fredag 07.desember klokka 08. For en natt. Rundt midnatt lå jeg kavende på baderomsgulvet. Så dårlig at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde tydeligvis spist noe jeg ikke tålte. Kanskje var den surnede melken fra Norge blitt litt for sur etter en uke i Teslaen. Kanskje var det noe søle fra den våte veibanen dagen i forveien. Jeg hadde diaré og mens jeg satt på toalettet var jeg millisekund unna å kaste opp. Det kunne blitt stygt.

Da jeg atter kom meg litt la jeg meg i sengen og merket at jeg var bekymret for den avsluttende etappen. Jeg hadde kommet så langt, skulle jeg måtte bryte nå? Men denne formen ville det ikke være mulig å sykle. Jeg var helt utenfor. Kristen som jeg er ba jeg en kort bønn og kastet mine bekymringer på Gud. Jeg opplevde en plutselig ro og trygghet i det jeg sovnet. Når jeg våknet var jeg en helt ny person igjen. Et lite mirakel. Litt daff i kroppen, men jeg fikk i meg en god frokost på hotellet. Når klokka var 08 var jeg på sykkelen og godfølelsen kom sigende. Frihet, glede og ro.

Så var siste etappe god i gang og det ventet 190 kilometer med sykling inn til Katowice. Ruten hadde jeg dobbeltsjekket dagen i forveien, så jeg viste jeg ville unngå de verste skogsveiene. Ruten slang seg mellom landsbyer, jernbanelinjer, åkre og innsjøer. Det var en fin løype, og for første gang på turen klarte jeg å nyte litt av omgivelsene.

Farten var ikke høy, men det føltes som det gikk radig. Selv om jeg ved en landsby måtte vasse i gjørme grunnet noe av det mest omfattende veiarbeidet jeg noen gang har sett i et boligområde. Det gravdes og ble jobbet med grunningen dypt i bakken over en kilometers strekke. Det var umulig å passere i grøfta, men de arbeidende polakkene vinket meg gledelig forbi. Jeg kom meg tilslutt gjennom og tilbake på to hjul, men det tok lang tid før den gjørmete cleatsen ville feste seg i pedalene igjen.

ØDE: Ruten bød på lange flater og temmelig øde områder.

Rundt halvveis på etappen kom jeg til til en enorm demning. Jeg kunne ikke se over vollen, men det stod noen polakker og fisket. I Belgia går gjerne veiene oppå vollen. Da får man virkelig stuet utover landskapet rundt. Det fristet meg å sjekke ut dammen. Jeg fant en sti som ledet opp som antakelig kunne sykles. Forsøket var helhjertet, men da hjulene spant mot toppen rakk jeg ikke å rette meg opp og veltet over og rullet 360 grader rundt.

Det må ha sett humoristisk ut. Heldigvis fikk verken jeg eller sykkelen noe annen skade enn en knekk i ære og selvtillitt. Flaut. Det var så øde at jeg tror ingen så det. Jeg tørket av gjørmen godt av buksen så ingen skulle se at jeg hadde vært nedpå. Hvor tragikomisk hadde det ikke vært om jeg skulle skadet meg og måtte bryte 9 mil før Katowice fordi jeg ikke klarte å løse ut beina fra pedalene raskt nok?

Tesla-gutta var til slutt tilbake på ruten min og jeg fikk endelig prøve Postkaffe-bønnene som jeg hadde drømt om så mange etapper, men aldri var klar når jeg stoppet ved bilen. Bare 30 sekunder stopp og jeg merket kulden snek seg innover rygg og marg. Men det var siste etappe og jeg skulle ta meg tid til kaffe. Endelig. Og godt var det.

Tesla’en lå på hjul. Vi nærmet oss, kilometer for kilometer. Jeg krysset en vei og hører rett bak meg et kjempesmell. En kolisjon! Mamma, var det Thomas’ Tesla? Vi har et problem.

Heldigvis, må jeg nesten få lov til å si, hadde også Teslaen kommet seg hel over krysset og det var bilen bak som ikke hadde holdt vikeplikten. Det var ingen personskader, men bilen hans fikk seg en kraftig smell og lå halvveis i grøfta. Man skal holde tunga rett i munn i den polske trafikken, tenkte jeg.

Naturlig nok når man nærmer seg en storby ble også trafikken og bebyggelsen tettere. Noen ganger var Teslaen like bak, andre ganger helt borte. Nesten litt visuell gjemsel for meg i det jeg stadig nærmet meg mål og solen gikk nedover. Til slutt fikk jeg stoppet bilen og vi avtalte at de bare skulle dra i forveien, og jeg skulle sykle de siste milene alene i ro og mak. Helst på sykkelfelt. Hovedveiene var ikke helt risikofri, følte jeg med kolisjonen noen mil tidligere friskt i minnet.

Sykkelveiene utenfor Katowice var så som så. Oslo er mye bedre. Kanskje ikke så rart når Oslo er Europeisk Miljøhovedstad 2019. Thomas Rem og mitt prosjekt Green Cycling Norway er offisiell samarbeidspartner. Ja til mer sykling, sier vi. Her i Polen var det få som syklet. Faktisk så hadde jeg knapt sett en syklist her siden jeg så han polakken tryne på glatta utenfor fergehavnen i Swinoujscie. Det var ikke godt tilrettelagt her, men det gikk an å sykle. Det går alltid an å sykle. Faktisk, Polen har nok av gode syklister. Ex-verdensmester Michał Kwiatkowski og Rafal Majka er kanskje de største. Men på sykkelpendling har nok landet litt å gå på.

Da jeg ankom Katowice ledet Wahoo’en meg inn i en park med strålende sykkelveier. Altså var det forsøkt å tilrettelegge for mer sykling her. Derimot merket jeg en tung byluft. Katowice er kjent for sin kullproduksjon og kullkraft er hovedsakelig energikilden i byen. Mye fossil transport, samt oppvarming med kull hjelper ikke på lokalklimaet. Det pleier å være sunt å trene ute i frisk luft. I denne smogen er jeg ikke så sikker.

I Norge er vi vandt til gatelys. Til og med mange småveier på bygda er opplyste. Slik var det ikke i Sverige og heller ikke i Polen. Det var mørkt. Heldigvis holdt lyktene mine godt, slik at selv mellom trær og skulpturer i parken kunne jeg manøvrere meg retning Katowice Internasjonale Kongressenter der toppmøtet COP24 skulle avholdes.

Det føltes rart å begi meg ut på de siste kilometerne. Nå var turen slutt. Den siste uken hadde vært en boble. Alt omhandlet om å komme frem. Når var jeg her. Litt av en tur. Men jeg avsluttet med enda mer inspirasjon.

Kampen for klimarettferdighet er ikke ferdig før alle kan vokse opp i trygge, sunne og gode rammer.

SE STRAVA: Klimapilegrim Etappe 5

Dagene i Katowice

Jeg ble tatt i mot av med applaus fra klimapilegrimer fra hele Europa. Noen hadde gått fra Roma, andre hadde gått fra Tyskland. Noen hadde vandret i flere måneder og 1500 km. Det er mange som engasjerer seg for miljøet og det gjør at jeg tror på at innsatsen det nytter om vi står sammen.

På lørdagen ble vi invitert til en klimamarsj i gatene. Det var hundrevis av deltakere fra hele verden.

RESPECT YOUR MOTHER: Klimamarsj i Katowice (Foto: Kent Erik Harridsleff)

På søndagen var vi invitert til luthersk og økumenisk gudstjeneste som klimautfordringen ble belyst.

På kvelden fikk jeg anledning til å møte Norges klima- og miljøminister Ola Elvestuen. Vi snakket om vår felles interesse for sykling og hvordan vi kan tilrettelegge for økt sykkelengasjement i Oslo.

ENGASJERTE: God prat med Ola Elvestuen om hvordan vi kan skape mer sykkelengasjement. (Foto: Kent Erik Harridsleff)

Mandagen tok vi turen til Auschwitz. Denne konsentrasjonsleiren fra tiden da Nazi-Tyskland terroriserte verden forteller om en historie om maktmisbruk, urettferdighet, ekstrem selvopphøyelse og personlig overbevisning om at noen mennesker er bedre og mer verdt enn andre. Her foregikk en av tidenes verste angrep på menneskeheten. Barn, kvinner og menn ble sendt hit for å lide og dø for begjæret til andre. I Katowice foregikk en av våre generasjoners viktigste konferanser. Et toppmøte for å bestemme verdens fremtid. Skal mennesker også i dag måtte lide av grådigheten til andre? Vårt egoistiske overforbruk utnytter de svakeste i verden. Det har vært med å skape et moderne slaveri, med flere slaver enn noen gang. Det skaper millioner av klimaflyktninger. Mennesker sendes på flukt fra sine hus, hjem og eiendeler. De mister alt. Det er urettferdig. Det kan vi ikke akseptere.

ALDRI IGJEN: Auschwitz innehar en brutal historie om grove angrep på menneskeheten.

På tirsdag begynte hjemreisen i Teslaen, men kampen for klimarettferdighet for alle har bare begynt og jeg håper du blir med på å sikre en god fremtid for de svakeste og kommende generasjoner.

KAMP FOR FRIHET: Jeg vil vi skal fjerne piggtrådene rundt de svakeste og skape en rettferdig og fri fremtid for alle.

 

Anbefalt lytting:
RADIO: Klimapilegrim Jonas Orset på NRK Østfold 

PODCAST: Jonas Orset sykler til Polen

LES MER OG BLI MED: Klimapilegrim