Tjukken i Valdres

Reiseskildring fra en mitt møte med Fatbike i Valdres desember 2017.

– Ta vare på opplevelsene er mitt siste råd. Takk for meg, vi sees i morgen, og jeg gleder meg til å teste Fatbike for første gang!
– I kveld, meinar du! kommer det fra salen. Det er Ole Christian Nymoen som avbryter meg i det jeg forsøker å avslutte foredraget mitt for CK Valdres. Eller Valdresekspressen som klubben egentlig heter. Som klubbnavnet tilsier er det mye trøkk i rytterne her. Likevel skal det være en inkluderende klubb for alle. Jeg har blitt inkludert inn i gjengen for å snakke snakke om min seier i Styrkeprøven Trondheim – Oslo og dele råd om hvordan man kan skape en indre motivasjon til å sykle mer. Foredraget har jeg gitt navnet «Gleder og veivalg» og jeg forteller om hvordan opplevelser er med på å motivere og skape sykkelglede. Gode opplevelser og sykkelglede finnes det mye av i dalføret mest kjent for vintersport, rakfisk og musikkgruppen Staut.

I det jeg hører Ole Christian, må jeg bare le:
– Haha, ja, vi får prøve på det.
Klokken er bikket 8, og nå skal ProTour Valdres 2018 presenteres. Det blir sent, og fornuften tilsier at det ikke blir noe sykling når vi er ferdige. Men egentlig vet jeg at det finnes snev av sannhet i den spøkefulle tonen fra Hallingdølingen som har flyttet nord over fjellet. Jeg er kanskje ikke kjent for å være fornuftig og er noen er galere enn meg er det nettopp han.

Ingen tvil det, det blir garantert tur.

TJUKK. De feite syklene er klare til tur. Fatbike har oppmot 5″ brede dekk.

Ti varme kuldegrader

– 10 grader. Ole Christian eller OC som han kalles, leser av gradestokken og dropper den ekstra buffen.
– Det er iskaldt, svarer jeg og tar på meg en ekstra ulltrøye. Klokka er snart halv ti, og mens de fleste fornuftige nordmenn avslutter kvelden med Farmen og noe godt i glasset skal vi ut å sykle i sorte natten. Den hardbarka mannen kler seg lett.
Det kjem te å bli hett når me kjem i gong.
Ikke om jeg er sikker på det, tenker jeg i det døren åpnes og kulden slår i mot oss.

RÅSKINN: Det bor helt klart noen tøffe kvinner og menn her.

Sjel og sykkelglede

– Nesten som å sykle en traktorutbryter jeg i det jeg for første gang setter meg på en Fatbike. OC ler og er helt enig. Jeg har fått låne sykkelen til kona Anniken. De to er et skikkelig sykkelpar. Bryllupsbildet er tatt syklende på fjellet med flosshatt og brudeslør med Skogshorn i bakgrunnen. Huset i Leira er selvbygget og er gjennomdekorert med sykkeleffekter. De er begge ivrige seigmenn av noen syklister. Råskinn som har syklet de fleste rittutfordringer både nasjonalt og internasjonalt. Styrkeprøven, Jotunheimen Rundt, Viking Tour, Offroad Finnmark, Vasaloppet, Marcialonga. You name it. Jeg skal gjeste deres hus under mitt besøk i Valdres. Et flott hus med en unik sykkelsjel.

Praten går lett mot Fløafjorden der løypen begynner. Ole Christian er en ildsjel som har mange historier på lager. Jeg imponeres stadig av hva Stasjonslederen for Hemsedal Ambulansstasjon får til ved siden av jobben. Mannen er arrangør for NorgeCupens heftigste ritt, Tour de Hallingdal og Offroad Valdres og involvert i det ene og det andre prosjektet. Han jobbet som Medic i VM og Ladies Tour. Turguide for sykkelgrupper i Italia og Frankrike. Merittlisten er lang. Vi nærmer oss hans siste arbeid, en skreddesydd Fatbikeløype han og et knippe entusiaster fra CK Valdres har laget gjennom utallige dugnadstimer. 10 kilometer med løype, tråkket opp gjennom seks runder med truger og med et dekk på slep.

MØRKT. Det er mørkt, men vi er på vei ut på sykkeltur.

Episk kveldsro

– Inn te venstre, rekker jeg å høre fra OC før han forsvinner innover skogen på en smal nedtråkket sykkelsti. I første sving bommer jeg på det 40 cm brede sporet. Jeg bråstopper og må løfte sykkelen inn på sporet igjen. Her gjelder det å holde linjen.

Sykkellykten min lyser opp akkurat nok til å se det jeg trenger av løypen. Alt rundt er svart og lykten til OC er langt foran. Det gir en helt episk stemning og ro.

Ta vare på opplevelsene er mitt siste råd. – (Fra foredraget Veivalg og Gleder.)

IDYLL. Fredfullt på strøkne sykkelstier.

Jeg finner rytmen og bommer sjeldnere. Løypen er helt rå. Det er kilometer med krevende sti, men heller ikke så teknisk at man ikke kan klare å sykle. Fatbiken gjør de fleste hindre overkommelige og gir en utrolig flyt. Det er som å surfe på en bølge i terrenget. I mørket gir det en helt unik følelse.

– Nydelege forhold, no e det morro! OC har ventet meg inn og storkoser seg. Jeg forstår hans lykkerus. Dette er virkelig noe eget.

TÅLMODIG. OC venter meg inn igjen.

Jeg hører historier fra OCs besøk i Alta i fjor der han virkelig fikk smaken på Fatbike. Under nordlyset syklet han hele tre timer i -28 grader. Uten vintersko ble føttene frosne, men aldri før hadde han hatt det så morsomt. Det var laget milevis med egen spesialløype til Fatbike og ga en helt annen opplevelse enn de «kjedelige» Fatbiketurene på skiløyper. OC hadde egentlig gitt opp de tjukke dekkene før han dro til Alta. Nord for polarsirkelen gikk det opp for han hvilke muligheter sykkelen gir. Lager man gode løyper er det utrolig morsomt. Nå  har OC smittet hele Valdres med basillen.

Ja, detta er morro! – Ole Christian

Dynamitten

Fyrst opp Oles alé så skal me sykle ned Dynamitten.

Det er utrolig hvordan vi klarer å brekke oss oppover terrenget. Over knauser man er sikker på at blir for bratte klarer dekkene på et utrolig vis å holde grepet slik at man likevel kommer seg fremover. Fort går det ikke. Så langt har vi 9 km/t i snittfart. I mørket og i terrenget føles det likevel fort nok – man får en skikkelig fartsfølelse selv under lave hastigheter. Og når farten er lav blir det varmt. Det er nærmere -11 grader nå og jeg svetter.

LEDER AN. Jeg henger meg på OC så godt jeg kan, men utfor kjører mannen som en uskvetten 15-åring.

No er det ned att. Lykke te! OC setter fart nedover og det går unna. Jeg henger på så godt jeg kan. Så lenge man holder seg på den nedtråkkede stien, der underlaget er fast, har man grep. Kommer man utenfor i løssnøen blir det bom stopp.

Fet fartsfølelse på Fatbike

Jooohoohoo, roper jeg ut. For en fartsfølelse. Mellom trær og steiner. Over kuler og ned heng. Det er som å stå off piste på ski, men det er enda morsommere på sykkel. Man må holde tunga rett i munnen og følge sporet. Sladde rundt svinger. Manøvrere seg gjennom smale gløtter mellom trær og fjellvegger. Trøkke til så fort man får mulighet. Holde flyten og momentet.

Poff! Jeg ligger nedgravet i snø. Jeg bommet i en skarp sving og forhjulet gikk utenfor sporet. Hvit som en snømann, men det var mykt å lande i snøfonna. Jeg kan skimte et lys forsvinne nedover mellom trærne. Hemsedølingen har virkelig funnet flyten. Jeg spretter opp og tar opp jakten.

LYKKE. Vi storkoser oss på tjukke hjul.

– Wow, for en følelse, utbryter jeg vel nede ved Fløafjorden. – Dette var morsomt. Takk for at du introduserte meg for dette. Og for en rå innsats med å lage løyper.
– Ja, detta er morro! La oss gjera det om att! No ska me sykle Oddleifs trasé.

Tilbake til ungdommen

Ole Christian er over 50 år, men når han sykler Fatbike er han tenåring igjen. Og det forstår jeg. Dette er en av de råeste opplevelsene jeg har hatt på en sykkel. I morgen er det World Fatbike Day og det ventes titalls ryttere i alle aldre her i løypene. Og så morsomt dette er så er det ingen som vil angre. Tjukkassykling i Valdres er noe enhver må prøve.

Vi ler og koser oss. Klokka er bare ti. Vi har hele natten foran oss og i morgen skal vi tilbake igjen.

ALLEMANNSPORT. Fatbike er for alle. På World Fatbike Day får alle i Valdres prøve seg.

LES OGSÅ: Historiske veier i Dalene