Extreme Challenge – Dag for dag

 

Videoen du nettopp så ble laget av med min onkel Tom Rune i august da min innsamlingsaksjon til Hope for Justice startet. Siden har jeg også syklet inn ny verdensrekord på 10.000 høydemeter for å skape oppmerksomhet rundt moderne slaveri. Det har vært måneder med mye innsats, mange poster på sosiale medier og kanskje litt for mange private meldinger med forespørsel om støtte. Men det er det verdt, dette er en sak som det er viktig å engasjere seg for og det fikk jeg for alvor bekreftet da jeg dro til Kambodsja og Vietnam.

LES OGSÅ: Verdensrekord på 10.000 hm for den gode sak

Glade studenter i Phnom Penh

Varmen slo ut mot oss da vi 6 fra Norge gikk ut av Phnom Penh International Airport. 33 grader og høy luftfuktighet. Nesten som å være i sauna. Phoebe vinket oss velkommen. Hun var en de utsendte fra Hope for Justice som skulle stod i bresjen for denne uvanlige sykkelturen. I tillegg til oss seks var vi 11 ryttere fra Storbritannia og en fra USA. 18 ryttere totalt som skulle sykle fra hovedstaden i Kambodsja til Ho Chi Minh City i Vietnam. En sykkeltur for frihet.

LES FØRST: Sykling for frihet

Det første jeg gjorde i Kambodsja var å bytte til shorts, kjøpe en flaske vann og en iskaffe, som bestod av vanlig kaffe, bare nedkjølt, før jeg snart satt i en Tuk-tuk. Jeg var på vei med Ketil og Sondre til et av Normisjons prosjekt.

Nordmisjon støtter en lokal menighet der studenter får anledning til å bo billig i et godt miljø. Uten dette bokomplekset hadde de ikke hatt råd til å studere i Phnom Penh. Snart skulle de ta imot flere frivillige nordmenn som skulle bidra med veldedig arbeid de neste seks månedene. Vi møtte mange takknemlige studenter, tre dansker som jobbet frivillig som lærere og i barnehage, samt fikk servert lunsj og norsk sjokolade som pastoren hadde fått tilsendt fra Norge. Til tross for enkel standard var det kun smil å finne.

Noen timer senere var vi på hotellet og nå handlet alt om Hope for Justice og Extreme Challenge.

Sondre, CEO for Hope for Justice Norge, og jeg dro ut på en joggetur for å få reisen ut av beina.

Extreme Challenge

Gjennom de neste dagene skulle vi 18 tilreisende syklistene sykle 380 kilometer til Ho Chi Minh, og på veien møte barn utsatt for utnyttelse og tvangsarbeid. For det var det siste dette handlet om, å skape oppmerksomhet rundt moderne slaveri. Prosjektet gikk også ut på å samle inn 2 millioner kroner til opprettelsen av et nytt hovedkontor i Vietnam, slik at arbeidet her kan intensiveres. Det var en sterk reise vi skulle ut på, både mentalt og fysisk.

LES GJERNE: Extreme Challenge Vietnam

Prolog

Før selve sykkelturen startet hadde vi en dag i Phnom Penh. Her har Hope for Justice opprettet The Lighthouse, et mottakssenter  for unge jenter som har blitt utnyttet seksuelt. Jenter ned i 12-års alderen som har blitt hjulpet ut av slaveri får omsorg, psykisk terapi, mat og overnatting. Når de har vært her i 8 uker og begynner å fungere igjen kan de begynne på Hope for Justice eget utdanningssenter, Dream Home. Her får de utdannelse og forberedes til å re-integreres i samfunnet.

Dagen før dagen bød på sterke historier og viktig læring om hvordan vi sammen kan hjelpe ofre ut av moderne slaveri og tilbake i samfunnet. På kvelden dro vi ned i utelivsgaten i Phnom Penh for å selv se hvor sykt og forkastelig dette er. Det var enormt med unge kvinner som bød på seg selv for å selge sex. Noen av de kunne se ut som knapt var blitt tenåringer. Vi så flere vestlige, hvite menn, noen godt over 50 år, som kjøpte med seg unge jenter fra gaten for seksuelle tjenester. Mange av disse jentene har farlige bakmenn som utnytter dem og tvinger dem til prostitusjon. Og det er ofte vestlige menn som etterspør.

En syk virkelighet som vi ikke kan akseptere.

Dag 1: Phnom Penh – Takeo

Tirsdag morgen 30.oktober var det på på tide å kle på seg sykkeltøyet og stille inn de nye syklene. Sykkelturen ble organisert av Global Adventure Challenges og passende nok for meg stilte de med Trek Caliber sykler. Det var nok en varm dag, slik det skulle vise seg å bli hverdags de neste dagene. Nærmere 40 enn 30°C. Ekstra varmt var det da jeg lesset på meg sekken min med 25 kg ris. Ja, du hørte rett. 25 kg ris.

Som den mest erfarne rytteren ville jeg gjøre denne Extreme Challenge til en ekstrem prøvelse også for meg. Selve syklingen var ikke altfor krevende, men kanskje tok jeg meg vann over hodet da jeg lovet å bære 1 kilo ris for hver million barn, kvinne eller mann fanget i slaveri. Det var en kamp bare å få sekken opp på ryggen. Men når jeg gjorde det for å kjenne på byrdene til ofrene var det aldri aktuelt å ta den av.

Før vi begynte å tråkke ble vi introdusert for en av de mest brutale hendelsene gjennom historien, regimet til Khmer Rouge som myrdet opptil 3 millioner kambodsjanere på slutten av 70-tallet. En av de verste politiske utrensingene av mennesker noensinne. Vi besøkte av de største massegravene Choeung Ek der over 17 000 ble henrettet og det er funnet 9000 lik, mange av dem små barn.

Dødsmarkene vitner om er land som har vært gjennom mange urettferdigheter og en påminnelse at nok elendighet er nok. La oss sikre til en rettferdig og god fremtid for kambodsjanske barn.

Dag 2: Takeo – Chau Doc

Dagene startet kl 05.45 med påfølgende frokost kl 06. Allerede 07 satt vi på sykkelen. Det var lange dager, og med innlagte lunsjpauser ankom vi ofte ikke på hotellet før i 17-tiden.

På dag 2 syklet vi rett ut i rismarkene i retning Vietnam. Ikke langt fra grensen la vi inn en drikkepause ved en skole. Det var utrolig mange nysgjerrige og sjenerte barn. Jeg fikk lyst å by på kjeks, men de var forsiktige. Sjeldent har jeg sett en slik respekt fra barn. Jeg måtte spørre en og en, for det var ingen som presset seg på. Ofte sier barn: «Kan ikke jeg også få når han fikk?» men slik var det ikke her. Jeg undrer meg hvorfor. Var det fordi de hadde blitt opplært av foreldrene til å ikke være pågående? Kanskje stod ikke rettferdighetsbehovet like sterkt her. Behovet om at alle skal behandles likt, og at om en får skal også alle andre få samme tilbudet.

Uansett var barna hjerteknusere og jeg skulle gjerne rukket å servere alle, men snart trillet vi tilbake ut på veien og Vietnam var i sikte.

(Foto: Alister Bull)

På grensen byttet vi guider fra våre to kambodsjanere til vietnamesere og etter pass-kontroll fortsatte ferden innover landet. Det ble bedre veier, mindre forsøpling og bedre luft i byene. Rett og slett ett mer industrialisert land. For første gang syklet vi i trafikk, noe som kunne oppleves kaotisk, men er noe jeg elsker med å sykle i Asia.

Dag 3: Chau Doc – Can Tho

Dag tre bød på følelsesmessige oppturer og nedturer. Det var nydelige veier langs elven fra Chau Doc, der vi slynget over småbroer frem og tilbake over elver. Små kahytter så langs elvene og vi delte veiene med barn, syklene lokale og motorsyklister.

Under lunsjen fikk vi en alle en konvolutt med et brev fra familie og venner hjemme i Norge. Det var et sterk øyeblikk. Vi hadde kun vært utenfor hjemlandet 5 dager, men opplevd sterke ting. Det ga en sterk takknemlighetfølelse over at vi har folk hjemme som venter på oss og bryr seg om oss.

Barn frarøvet familie og venner og satt i tvangsarbeid har ikke noen å dele smerten med. De er ikke bare fratatt all verdighet, all frihet og all livsglede, de er også tatt fra trygghet og kjærlighet.

At alle skal kunne leve i trygge rammer, med kjærlighet, respekt, frihet og glede, det er det verdt å kjempe for.

Dag 4: Chan Tho – Tra Vinh

Skuldrene verket og tålmodigheten min vaklet denne dagen. For meg er sykling frihet. Men med 25 kg ryggsekk og krav om å holde seg nær resten av syklistene følte jeg at jeg ble holdt tilbake. Som å sykle med bremsen på. Som å gå med fotlenke. Vi fulgte noen utrolig morsomme single-tracks, men jeg fikk ikke lov til å dra på. Jeg ble utålmodig og demotivert.

Jeg fortalte det til Ben Cooley, CEO for Hope for Justice. Han forstod meg. Han sa han vet hvordan det er å bli holdt tilbake. Dette opplever han daglig i kampen mot moderne slaveri. Hver dag tenker han: «Jeg kunne gjort mer. Jeg blir holdt tilbake på mange områder. Enten det er korrupsjon, urettferdige myndigheter, økonomi eller andre utfordringer, men vi kan ikke gi oss. Vi skal komme i mål.»

Det slo meg. Dette var for meg en liten tålmodighetsprøve. En ganske tåpelig grunn til å bli deprimert, jeg var tross alt på sykkeltur. Frihetsfølelsen var tatt i fra meg, men jeg var jo ute og syklet i nydelig omgivelser. Med nok av næring og drikke. Tankene mine gikk de de mange som er frarøvet friheten daglig. Som lever et liv i verste fangenskap. Med elendige levevilkår, dårlig luft, knapt med mat og vann og med utnyttelse av verste sort. Jeg har ingenting å klage på.

I Tran Vinh dro jeg på en spasertur med Sondre. Vi kom inn i sentrum og fant på et stort lokalt marked. De hadde alt, fra kaffe til fisk, sokker til elektronikk. Det var også utsalg av gull. «Gull er grunnen til at vi er her, vet du,» sa Sondre. «For å endre den skitne gullindustrien, der enkelte produsenter sender små barn innerst i gruvene der maskinene ikke når inn. Der er luften så dårlig at mange blir syke. Det har også vært eksempler der produsentene har fått beskjed om at det kommer en inspektør fra myndighetene for å se på arbeidsforholdene, og i stedet for å rydde opp har de bare gjemt gruven ved å sprenge igjen åpningen  slik at arbeidende barn har blitt innestengt og drept.»

Marked (Foto: Alister Bull)

En hjelpende hånd

Etter en vietnamesisk kaffe, som har en smak med hint av kanel, skulle vi tilbake til hotellet. Jeg viste vi gikk en annen vei, men trodde vi likevel skulle finne en stikkvei til hotellets gate. Etter å ha gått en stund var det klar; vi var på villspor. Ikke viste vi heller hva hotellet vårt eller byen het. Et at underne i Asia er at det alltid finnes en hjelpende hånd.

Jeg så snart en internettkafe, og spurte der om noen kunne hjelpe meg. Alle uten om en gutt spilte CounterStrike. Den ene gutten svarte forsiktig: «I know a little English.» Jeg forklarte situasjonen og vi fikk opp Google Maps. Gutten viste oss byen Tran Vinh. Vi trykket på noen etiketter og litt flaks gjorde at et bilde at et hotell som så svært likt ut som vårt dukket opp. Jeg skrev ned navnet på hotellet og gikk ut for å finne taxi.

Taxier fantes ikke, så jeg gikk heller rett ut i veien og til en jente på scooter som stod på rød lys. Jeg spurte om hun viste hvor hotellet vårt var. Hun nikket og jeg spurte videre om hun kunne kjøre meg. Hun bekreftet, men hadde kun plass til en av oss. Det kom en annen scooter forbi mens vi snakket og vi stoppet han og. Snart hadde både Sondre og jeg gratis privatsjåfører de 2-3 km tilbake til hotellet. Dette er en service man sjeldent opplever i den vestlige verden!

Sjåføren til Sondre het Jackie og snakket god engelsk. På kvelden dro hele Extreme Challenge-gjengen ut på ny gåtur i byen og vietnameseren ringte opp to venninner som også ble med. Jackie likte å prate og jeg lærte enormt mye om Vietnam og hvordan det er å være ung voksen her. Det er en vanskeligere fremtid, men disse som studenter vil antakelig få et bedre liv enn gjennomsnittet.

Dag 5: Tra Vinh – Ho Chi Minh City

Siste dag ble en ren paradetur gjennom jungelen. Vi syklet inn på ferger og fulgte smale traktorveier. Det sies at menneskehandlerne bruker de samme veiene for å komme frem til de små landsbyene der det er vanligere å selge barna. Antakeligvis vet ikke foreldrene hva barna faktisk brukes til. Ofte tror de nok at disse menneskenehandlerne gir dem et vanlig arbeid og en mulighet til å tjene penger. Lite vet de nok om at mange utnyttes i utmattende tvangsarbeid eller som sex-slave.

Når vi sykler møter vi smilende barn og voksne som roper «Hello» etter oss. Det vinker og ler. Det er tragisk å tenke på at flere av disse vil bli lurt inn i moderne slaveri. Takket være organisasjoner som Hope for Justice jobbes det med å formidle kunnskap til familier og samfunn om hvordan barna blir utnyttet av menneskehandlere. Det jobbes med å gi dem et alternativ. Det jobbes med å gi dem som er lurt inn også en vei ut. Det jobbes med å re-integrere dem i samfunnet. Det jobbes med å arrestere forbryterne som ødelegger andres liv. Det jobbes for å gi alle et liv med en rett om frihet.

Jeg fullførte hele sykkelturen med 25 kg ris på ryggen. Det var ubehagelig men ingenting mot det mange slaver opplever daglig. 25 millioner slaver. 1 riskorn ris er jo ingenting, men skulle du samlet nok riskorn til å representere et korn per offer ville du trenge 500 kg ris!

Å bekjempe moderne slaveri er en global utfordring. Det er så utbredt at vi ikke lenger kan se mellom fingrene, vi må engasjere oss.

Og sammen skal vi klare å det!

LES OGSÅ:Håpet om frihet til alle

Vi står sammen om dette (Foto: Alister Bull)

Som med alt annet trengs ressurser for å kunne klare å føre kampen mot moderne slaveri. Takk til alle som allerede har gitt et bidrag. Under Extreme Challenge klarte vi sammen å nå 2 milloner kroner og skal nå åpne et nytt hovedkontor i Vietnam og redde enda flere ut av elendigheten!

Ønsker du også å gi et bidrag til Hope for Justice, eller har du gitt og vil gi ett til, kan du gjøre det gjennom prosjektet Extreme Challenge eller gå inn på deres sider.

SE PÅ FACEBOOK: Min innsamling på Facebook

ELLER VIPPS: Min innsamling på Hope Challenge