Et innblikk i La Cerdanya Cycle Tour

Posten ble skrevet for Østlandets Blad og først publisert der. Den er nå også publisert her med ØBs tillatelse.

I helgen syklet jeg La Cerdanya Cycle Tour. Etter Styrkeprøven Trondheim-Oslo tok jeg ledelsen i Gran Fondo World Tour. Jeg dro ned til Katalonia med ett mål – å forsvare trøyen og vinne årets Gran Fondo World Tour. Her får dere et innblikk i tankesettet under siste del av det 200 km lange landeveisrittet i Pyreneene.

165 KM: – Du har dette, Jonas. Du er den sterkeste. Franskmannen ser sliten ut. Knut Sande puster som en hval. Du må støte! Eller nei, tenk om jeg stivner, og Knut har mer på lager? Jeg kan ikke risikere å tape sammenlagt. Knut trenger bare 1 minutt.

20645542_835011516667276_644337954655764401_o

Tankene flyr. Det er stressende å lytte til meg selv. Jeg forsøker egentlig bare å finne min egen flyt. Jeg har hatt latinske sanger i hodet i hele dag som har gitt en god rytme i bakkene.

Vi startet klokka 8. Da var det morgenfriskt. Nå er klokken 13 og sola steker behagelig. Godt norsk sommervær. Selv på 1500 meter over havet. Vi har syklet over 4/5 av rittet. Om 10 kilometer er vi på Collada de Toses, 1790 m.o.h. Da er det bare nedover til mål og trøyen er sikret. Vi startet med 500 andre. Nå er vi 3 igjen. Det har vært et mannefall i front. Kanskje ikke så rart, vi har passert 3000 syklede høydemeter og enda er vi ikke ferdig. En brutal løype. En løype som skiller.

Jeg drar i bakken (Foto: Gran Fondo World Tour)
Jeg drar i bakken (Foto: Gran Fondo World Tour)

Franske Sebastien Pillon har virket sterk i hele dag. I den smale og tekniske utforkjøringen i sted satset han med livet som innsats. Det kunne kommet biler i mot. Sikkerheten er ikke på topp. Heldigvis har det gått greit for seg. Den friske kjøringen nedover ga han en god luke. En luke jeg forsøkte å tette i den tøffe bakken etterpå. Jeg ristet av meg resten av konkurrentene og tok opp jakten. Jeg kom nesten opp. Bare nesten. Franskmannen valgte å forsøke seg alene og ventet ikke. Han kan angre nå. Hadde han ventet hadde vi kunnet byttet på å ligge foran i vinden. I stedet var det sterke Knut Sande som hentet meg på slettene og det ble vi som samarbeidet. Vi kjørte lagtempo de neste 2 milene og så var franskmannen i kapp.

Jeg og Knut henter franskmannen (Foto: Gran Fondo World Tour)
Jeg og Knut henter franskmannen (Foto: Gran Fondo World Tour)

Det har vært en nydelig dag. Vi ristet raskt av oss frossenheten etter start da vi etter 20 kilometer gikk inn i dagens første av 5 reelle fjelloverganger. Derifra har vi danset opp gjennom skogkratt, åkerenger og små alpelignende byer med flott utsikt utover Cerdanya-dalen. Starten gikk i Spania, før vi skulle sykle en sløyfe på 100 km på over den franske grensen. Nå er vi tilbake på den spanske siden av Pyreneene.

Hav og strender. Paraplydrikker og sandslott. Ikke noe av det finnes her. Det er uvant å se alpinanlegg i fjellsidene her nede. De skal være eksperter på kunstsnø i regionen. Når løypene er åpne vinterstid er det rene folkestrømmen fra Barcelona for å teste skiferdighetene. I dag er det derimot tørre veier, og alpinistene i fjellsidene er byttet med kyr. Store horn. Neppe Norsk Rødt Fe, heller ikke Belgisk Blå. Der stopper kurase-kunnskapene mine også. De ser i alle fall ut til å trives i den gode fjelluften. Det er fuktigere luft enn i Norge, og selv 15 grader kjennes godt ut i solskinnet.

Vi er halvveis i oppe den siste bakken på 19 kilometer. Jeg tror franskmannen er sliten, men synet kan bedra. Han er syltynn og god oppover. Veier vistnok kun 62 kg. Jeg med mine 69 blir nærmest tungvekter i forhold. For ikke å snakke om Knut Sandes 90 kg. Han er høy og muskuløs, men jeg forstår ikke hvordan han enda henger med. Tyngdekraften virker nok ikke i dag.

20645542_835011516667276_644337954655764401_o

Erkekonkurrent Knut er nå min eneste reelle utfordrer for sammenlagtseieren i Gran Fondo World Tour, en verdensserie i «langløp.» Styrkeprøven var blant disse og seier på den lange distansen gjør at jeg har samlet flest poeng. Fattige 48 poeng foran Knut som var nummer to i Oslo. Poengdifferansen tilsvarer omtrent minuttet på dagens ritt. Holder jeg hans bakhjul til mål vinner jeg.

21273746_834977443337350_5358830771904035921_o

– Despacito, Quiero respirar tu cuello despacito….
Latin-musikken hjemsøker meg, men jeg liker det. Teksten despacito handler om å handle rolig, men jeg er gira på å gi gass. Kanskje er den sterkeste av oss tre, det virker sånn, men tørr jeg angripe? Jeg synes selv jeg er feig, men sammendraget henger høyere enn dagens ritt. Det tryggeste er å kontrollere. Da vinner jeg sammenlagt. Skal jeg gå til? Nei, det er for flatt her. Jeg venter på at bakken skal ta seg opp igjen. Her er det bare 3-4%.

Vi passerer et skilt som sier 1700 m.o.h. Toppen er snart i syne. Kanskje burde jeg kjørt tøffere i det hardeste partiet i bunn. Jeg var nok litt pysete. Nå er jeg er sliten, men jeg tror de andre er vel så kjørt. Siste 500m. Jeg må forsøke meg.

– Kom igjen, Jonas. Flyt, flyt, flyt. Fortere, fortere. ¡Vamos! Jeg går til og motiverer meg selv til å pushe videre selv om beina skriker etter nåde.

Vi passerer toppen på 1790 m.o.h. Jeg er først, men får ingen luke til de andre. Det er ok, da er jeg kun en utforkjøring unna seieren sammenlagt.

21318939_835060006662427_2715508153994788616_o

———-
Vel nede, og jeg passerer målstreken rett bak Knut Sande og franskmannen. En livsfarlig spurt etter etter en luftig utforkjøring. Men jeg klarte meg, sammenlagtseieren sikret. Men det sitter en liten bismak.

– Søren og, jeg kunne vunnet dagens ritt også, tenker jeg. En kannibal vil alltid ha mer.