Barske trøndere

2 grader og regn. Ekte hufsevær skremmer ikke trøndere. 

– Æ ska no ut på 5 tima i dag, ja sjø, sto det i meldingen til Anders Oddli. Selvfølgelig skal Norges beste banesyklist ut på trening. Egentlig virker det som en finere dag å ta treningsfri, men når jeg først er i i Hovin må jeg ta meg en runde. Det er Knut Atle, lederen i Støren CK som har lokket meg nordover på 10-årsjubileumsfest for klubben. Den sørtrønderske klubben har drøye 100 medlemmer. Ikke alle er aktive, men de som er det besitter stor sykkelglede. Det så jeg på gårsdagens spinningtime. En tøff økt, men humøret vår på topp.

Kanskje var de mest glade for at de fikk sykle innendørs?

Det regner og sludder om hverandre. Støren CKs leder og hans kone Astrid er verter og kaffen står alltid klar. Jeg fyller kopp etter kopp. Det er bare å lade opp med varm drikke og kle meg med alt jeg finner i bagen – Knut Atle og jeg skal ut på langtur vi og.

På islagte veier

Flaks jeg byttet til pigg i går, tenker jeg. Knut Atle anbefalte meg å bytte og det var nok et lurt valg. Det er såpeglatt, selv med pigg. I tradisjon tro leder rytteren i gultrøyen frem. Eller guljakken, er kanskje mer presist. Han leder an som om han aldri har gjort annet enn å sykle på vinterføre. Men med en så tøff og lang trøndervinter blir du vel vant til å balansere på sykkelen.

SPEILBLANKT: Knut Alte holder seg på hjul over glatte veier mellom Hovin og Lundamo.

Den verken snør eller regner og nå glimter solen frem. Jeg kjenner at jeg blir varm, kanskje litt for varm.

– Det hadde faktisk ikke gjort noe med litt kaldere vær, jeg har jo kledd meg for rufsevær, ymter jeg frem, men merker straks at jeg angrer. Å si at været er for bra er som å si at man har for mye mat på lomma, eller for lav rullemotstand. Et ekte luksusproblem. Men med oss går det ikke spesielt fort. Årets først med pigg kjenner man. Knut Atle estimerte at vi ville bruke 45 minutter nedover dalen til Klett. Nå har vi syklet 1t 15min og enda er vi ikke fremme.

– Vi må snart begynne å tenke på hjemveien, påpeker jeg. Planen var å sykle en 3-4 timers tid i dag. Tiden går fort i godt lag.

Knut Atle smiler fra øre til øre. Vi har det hyggelig og praten går lett, og vi passerer Melhus.

VEINETT: Man slipper å velge E6 nedover dalen mot Melhus.

Bare en liten omvei

Det ser mørkt ut i horisonten. Vi diskuterte å sykle om Byneset i dag. Oddli skulle utover, og vi håpet på å møte han. Så sakte det gikk nedover dalføret er nok han langt foran oss nå.

– La oss legge inn en kort kaffepause før været kommet, så lenge vi er tørre, foreslår jeg i det vi ankommer Klett. Knut Atle roser meg for idéen om å ta med «Statoilkoppen,» som den enda heter på folkemunne. Genialt, synes han. Det synes jeg og. Vi trenger ikke å varme oss på varm drikke, for vi er godt varme. Men når vi først har gratistilbudet så blir det både en og to kopper før turen går videre.

VARME I KROPPEN: Circle K-koppen er fin å ha med på tur.

Og nå ser det ut som det lysner og det aldri vil bli noe særlig ut av uværet i horisonten.

– Vi kan no sykl om Byåsen og opp mot’n Klæbu‚ foreslår Knut Atle.
– God idé, svarer jeg, uvitende om hva som vi egentlig skal vente på.

Det skal ifølge trønderen kun være en liten halvtime lenger enn å sykle rett tilbake. Da ligger vi i rute for en fin 4-timers tur.

Å sykle i en evig sandgrav

Det er kjølig nå. Uværet som så ut til å lysne lurte oss. Som om det først skulle lure oss inn i stormens øye før regn, snø og hagl kunne angripe oss fra alle kanter.

– E de æn ting som e sækkert me været i Trøndelag så e de at været e usækkert, humrer Knut Atle. Man trenger ikke forskningsrapporter for å skjønne det, fra sol for noen minutter siden er det nå ufyselig. Underlaget er kanskje verst. Vi holder oss på gang-/sykkelbane, som de kaller det her, og det er sørpete og vanskelig å ta seg frem. Nesten som å sykle i sand. Man må bare la styret flyte og tråkke på for å holde momentet.

52 år gammel. Jeg lar jeg meg igjen imponere av min turkamerats stålkontroll. Samtidig som vi snirkler oss frem går praten fortsatt lett. Vi snakker om motivasjon, verdier og forbilder. Snart passerer passende nok rundkjøringen der en av landets fremste langrennsløpere kjørte ut og krasjet under god promille. Ikke alle utøvere har rette verdigrunnlag, det er vi begge enige i.

SLAFSETE: Ikke bare-bare å sykle i dette, men Knut Atle viser kunster.

Et kaldt gufs

Iskaldt. Det går fort ned til Trondheim. Det er godt saltet og mye vann i veien. Smaken fra sølespruten bekrefter det. Isvann spruter opp på føttene mine. Jeg fryser nå. Knut Atle er godt vant og skryter hinsides av vinterskoene. Jeg må nok vurdere å investere i vanntette sko. Skotrekk er ikke like effektivt.

Trondheim eller Trondhjæm viser seg ikke fra sin beste side i dag. Lerkendal har vel aldri vært min favoritt heller. I det vi passerer spør Knut Atle litt forsiktig om jeg er Vålerenga-fan.

– Aldri i verden, det er Molde FK som ligger i mitt hjerte!
Knut Atle gremmes.
Huff og æsj. Røkkeløkka og blåskallene. Det hjelper neppe at jeg forteller stolt om mine 5 år i Tornekrattet. Snart stilner praten mellom oss to.

GUFFENT BYKLIMA: Kalde sykkelveier i Trondheim.

En laaang omvei

Det stiger. Opp og mer oppover langs Nidelva, Norges dypeste elv. Jeg klager ikke. Egentlig er det fint å sykle noen høydemeter, da det er lite lange bakker i Follo. Praten går senere og det blir lenger mellom temaene og latteren. Kanskje er det motbakkene som tar pusten. Kanskje er Knut Atle enda skuffet over min fotballforståelse.

Vi får et morsomt gjensyn med den gamle Norgescupløypen i Trondheim. I 2012 ble jeg 4 i den tøffe løypen med stort og mål ved Tillerbyen. Siden har jeg ikke syklet her. Det vekker minner fra tiden i Frøy-Trek.

UTSIKT: Fra åskanten ved Brattborg.

Mørket faller på

Det stilner. Vi snakker nesten ikke lenger. Jeg tror ikke vi er tom for samtaleemner, men det frister liksom ikke å snakke mer. Jeg er fortsatt kald på føttene etter Byåsen. Knut Atle forteller noen historier om ungdom oppi her som har havnet på skråplanet og både tatt livet av andre og seg selv. Triste historier. Kanskje er det best at vi ikke snakker.

DYSTERT: Historiene blir mørkere parallelt med dagslysets bortgang.

Heldigvis regner eller snør det ikke. Veiene er også ganske så isfrie, så vi kan holde en god fart ned til Ler.

Vi bikker 4 timer og 15 minutter. Og enda er det 20 kilometere igjen. Mørket har falt på og jeg tror også vi begge er litt seige. Gårsdagens spinning var tøff og vi er godt på overtidsykling nå. Straks er vi nede ved E6 og kan følge gangveien tilbake. Jeg er fristet til å stoppe på Circle K på Lundamo, men vi har ikke tid. Vi nærmer oss 5 timer, og vi skal rett videre til 10-årsjubileet.

Føttene er forfrøsne, sykkelen er nedsaltet og er begge lav på energi. Da blir det godt med pizza, kaffe og kake.

Trøndere er hardbarka, men de vet også hvordan de skal kose seg.

JUBILEUM: Gratulerer, Støren CK!